God kveld!
I dag har jeg vært brutalt ærlig i min egen podcast. Det var nok noe av årsaken til min uro det siste døgnet. For det krever en del energi å fortelle om noe av det såreste i livet mitt. Det handler om mitt liv med en spiseforstyrrelse. Da jeg hadde publisert den, så måtte jeg bare ut på en treningstur i Furulunden. For kropp og hode ville ikke helt samarbeide, og det ønsket jeg å få en slutt på. Heldigvis så vet jeg hvilke verktøy som virker aller best for min egen del. og jeg velger å bruke dem.
Å snakke ut om dette temaet, er noe som jeg virkelig har tenkt mye på. For jeg vet veldig godt at det trigger mine egne følelser, og at det også er sårt for andre å høre min historie. Men samtidig så føler jeg at det er stor del av livet mitt, og en viktig brikke i mitt eget puslespill. Ved å fortelle om det, så ufarliggjør jeg det. Da blir dette trollet bare mindre og mindre. Jeg jobber hver eneste dag for å bli friskere, men jeg kommer alltid til å ha det i livet mitt. Skaden er for stor, til at jeg kan få det helt vekk. Og det må jeg bare akseptere, og leve best mulig med det i hverdagen.
Spiseforstyrrelser er fortsatt et tabubelagt emne, og jeg tror det også spiller inn i min frykt for å dele akkurat dette. Heldigvis så er jeg blitt en tryggere person, og jeg klarer å eie det. For meg så er det viktig å bryte ned tabuer, og være ærlig om livet. Det er ikke bare en dans på roser, og jeg får virkelig brynt meg på mange områder. Heldigvis så er det med på å gjøre meg til en sterk kvinne!
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg
Podcast: Min psyke hverdag!
Nå har jeg sittet lenge og fundert på hva jeg skal skrive til deg Wenche. For dette innlegget her sjokkerer meg ikke. Jeg visste at det kom til å komme. Jeg vil ikke virke belærende, så la meg forklare hva jeg mener.
Jeg hørte på episoden. Og vet du hva, Wenche? Den absorberte meg. Historiene du delte svelget meg med hud og hår, og jeg satt igjen både avkledd og spørrende. For dette var så inderlig kjent. Jeg hørte på deg at dette var sterkt. Det ble en sterk opplevelse for meg også.
Jeg vil komme tilbake til det du skriver rundt troll. Trollene er rundt oss hele tiden. Mine troll sprekker ikke i lyset. Hver dag er de der – ertende, jagende, fulle av kløkt og list. Det jeg må gjøre for å jage disse trollene vekk er å ta dem ved hornene. Jeg går inn i en voldsom visualiseringsprosess der jeg setter den ene foten frem, legger på sprang, rett mot trollet, og våre blikk møtes. Og der står vi. Trollene og jeg. Måler hverandre opp og ned med øynene. Noen dager borer blikkene deres gjennom meg og jeg må snu, flykte, rømme. Andre dager stirrer jeg dem i senk. Jeg vet aldri før jeg starter spranget hvordan det ender. Men i dag hørte jeg deg løpe mot trollene Wenche, og det var du som gikk seirende ut av duellen. Hvordan føles det? Jeg takker deg for at du lot meg slå følge på trolljakten din i dag. Det var en veldig lærerik opplevelse. Nyt kvelden der du er.
Takk!