God morgen!
Den siste tiden så har jeg kjent på et ansvar. For gjennom min åpenhet, så forsøker jeg å spre et håp til alle som har det vanskelig. Der er dessverre mange triste skjebner der ute, og jeg blir kontaktet ganske ofte. Jeg er ydmyk over at fremmede ønsker å dele sine historier med meg. Men jeg kjenner også at det noen ganger blir sterkt og utfordrende for meg. Det er godt å kunne hjelpe litt, men de trenger jo faglig hjelp. Så jeg henviser dem til hjelpetelefon, og ber dem kontakte sin fastlege eller akutt hjelp. Min utfordring er å ikke bli altfor involvert selv, da jeg har egentlig nok med meg selv på mange områder.
Jeg er glad for å hjelpe, og jeg kjenner at det varmer hjertet mitt. Så jeg håper at dere ikke misforstår meg. Jeg svarer så godt jeg kan, og så kjapt som jeg kan. Men det er viktig for meg å sette klare grenser for min egen del. Jeg er en åpen person, og følelsene mine blir lett trigget. Så det hender at jeg noen ganger kjenner det skikkelig, og sitter igjen med litt uro. Da er det godt å vite at jeg kan henvise dem videre, og så stopper på en måte mitt ansvar der. Men jeg vil gjerne at de skal føle seg sett av meg, og jeg har stor respekt for den situasjonen som folk er i.
Det er jo sånn at jeg ikke har noen utdannelse innenfor psykiatrien. Men der er tydeligvis et behov for de erfaringene som jeg sitter inne med. Så jeg føler absolutt at mitt budskap er viktig, og at jeg har en plass i samfunnet. Min stemme kommer ikke til å stilne. For rundt oss er der så enormt mange som trenger hjelp, og som ikke klarer det helt alene. Å vite at der finnes noen der ute som har kommet seg gjennom det, kan være litt hjelp i en mørk periode. Så dersom du allerede har kontaktet meg, så skal du vite at jeg føler meg heldig som blir vist den tilliten. Og jeg er glad for å kunne gi deg noen trøstende ord, eller råd ut fra mine erfaringer.
Når jeg snakker med disse menneskene, så ser jeg hvor langt jeg selv er kommet. Og så merker jeg hva som trigger mine egne følelser litt ekstra. For meg så er det sterkt å se at et menneske ønsker å få mer hjelp, og aksepterer at det er nødvendig å gjøre noe med sin egen situasjon. Men jeg er streng, og passer på at jeg ikke blir altfor engasjert, eller følelsesmessig berørt. Jeg er jo ikke frisk selv, og må ta hensyn til egen helse. Tenker at det er en grunn til at jeg føler det er riktig å være åpen. Det føles riktig.
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg og Hverdagschat (torsdag)
Podcast: Min psyke hverdag!
