God kveld!
Fredag ettermiddag hadde jeg satt av tid til å se på bisettelsen av Ari Behn. Jeg regnet med at det kunne bli litt rørende, og sa heldigvis i fra til min kjære mann at jeg skulle se på dette. Jeg la meg på sofaen, og tok på meg hodetelefoner. Det er nemlig helt vanlig for oss at jeg ser på nett tv på mobilen min. Det gikk ikke lang tid, før jeg kjente at dette trigget frem følelser i meg. Men jeg ante ikke hva som ventet meg. For da Maud talte til sin far, så knakk jeg fullstendig sammen. Jeg strigråt, og måtte faktisk ta en pause etter den talen. Det var umulig for meg å se videre der og da. Min kjære ble satt ut av å se meg så knekt. Det ble bare så utrolig sterkt formidlet av denne flotte jenta.
Ordene kom fra hjertet, og de gikk rett inn i hjertet mitt. Så sårt, så ekte og så utrolig viktig. Tenk å skulle være 16 år, og holde en avskjedstale ved sin pappas kiste. Foran en fullstappet kirke, og overført på tv. Der stod hun og skalv, men klarte likevel å virkelig formidle det hun hadde på hjertet. Og så sterkt å se hennes mamma, som stod støttende ved sin datters side. Det ble for sterkt for min del. Det tok lang tid før jeg kunne se videre. Flere pauser måtte tas, og jeg måtte la dette synke inn. For de ordene redder garantert liv. De ordene betyr så mye mer en det politikere kan klare å formidle. Rett fra en sørgende datters hjerte, og ut til alle oss som sliter. Jeg kjenner at det er sterkt enda for min del.
Jeg har heldigvis aldri hatt selvmordstanker selv. Men vet hvordan det er når psykiske diagnoser påvirker hverdagen. Og gjennom mitt frivillige arbeid i Mental Helse, så har jeg truffet mange mennesker som virkelig sliter i livene sine. De trenger disse ordene. For dem så betyr det kanskje liv, istedenfor død. Å leve en hverdag med psykiske utfordringer, sliter både på enkeltmennesket og de pårørende. Jeg tror at vi alle sammen har hatt nytte av åpenheten som her har blitt vist. Det er en gave til oss alle, og en påminnelse om at vi ikke må miste flere. Jeg måtte la dette komme litt på avstand, før jeg kunne skrive dette innlegget. Det måtte modnes litt i meg. Men jeg kommer aldri til å glemme de ordene, og den ekte smerten som vi fikk ta del i. Jeg håper så inderlig at mange fikk dette med seg.
Nå kommer hverdagen tilbake, og vi må for all del ikke glemme. Dette må fortsatt være fremme i offentligheten, og vi må våge å snakke med hverandre om vanskelige temaer. Dele det som vi sliter med, og be om hjelp. Ta de første stegene bort fra det store mørket. Der kan vi alle strekke ut en hånd. Se den som du er glad i , og våg å spørre om det som er tungt. Det er den eneste måten vi kan redde hverandre. Vi må dele. Jeg er takknemlig for å ha sett Maud sin tale på fredag. Selv om det knakk meg, så var det godt,
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg
