God morgen!
I dag ønsker jeg å skrive til dere om et spesielt tema. Det handler om viktigheten av å snakke sammen. Ta seg tid til den gode samtalen i hverdagen. Høre på hva venninnen din faktisk forteller deg. Møte vedkommende sine følelser med respekt og kjærlighet. Noen ganger må man ta en alvorsprat, og kommunikasjon er utrolig viktig for oss alle sammen. Men så er det så mange som ikke våger å fortelle hvordan man har det, sånn egentlig. Det blir for skummelt, og man gjemmer det bak masken. Eller så går man ikke ut i frykt for å møte på noen som spør. Men det er livsviktig å snakke om det.
Vi bærer alle sammen på en ryggsekk. Inni denne ryggsekken kan der ligge masse forskjellig. For noen så er det ikke så veldig tungt å takle den ryggsekken. Men for andre så kan den være blytung. Stappfull med altfor tunge erfaringer og traumer. Så hvordan kan vi hjelpe hverandre? Jeg tror det handler om flere aspekter. Man må vie mer tid til sine venner og familie. Gi mulighet for den gode praten. Og så handler det om å våge. Våge å spørre hvordan man egentlig har det. Jeg vet selv at det kan være ganske skummelt, og det er viktig å lære av de erfaringene man har. Men jeg mener vi må våge å blande oss mer inn i hverandres liv.
Det er ikke vi som skal bestemme over andres hverdag. Men vi kan være en skulder å gråte på, eller en hånd å holde i. Vise at vi faktisk ønsker å hjelpe vedkommende gjennom stormen. Vi må våge å stå sammen. Dele det som svir, og som man helst ønsker å gjemme bort. Man trenger ikke å dele det med hele verden, men med noen som man kan stole på. Jeg deler selv en del her på bloggen. Men kan snakke om enda dypere ting med gode venninner eller nærmeste familie. Å slippe noen inn, kan være veldig skummelt. Men å faktisk ha noe noen som bryr seg, er gull verd. Jeg forsøker alltid å være så sterk. Men jeg må også kunne være sliten, og faktisk erkjenne det.
I denne julen så fikk jeg en mental knekk. Og jeg har valgt å ta i mot en utstrakt hånd. En venninne som jeg kunne chatte med flere kvelder på rad, midt i hennes julehøytid. En annen venninne som bad meg med på tur i Furulunden. Mennesker som viser sin varme og medmenneskelighet. Jeg setter så utrolig stor pris på det. Og så vet jeg at resten av venninnene også vil hjelpe dersom jeg spør. Så jeg er svært heldig. Men det hjalp meg gjennom julen ,og jeg føler meg heldigvis mye bedre allerede. Jeg våget å be om hjelp.
Våg derfor å være en venn som bryr seg. Stå sammen med den som sliter. Og ta selv i mot hjelp dersom hverdagen er vanskelig. Det er ikke et nederlag, men heller et tegn på at du kjemper deg gjennom det som er vanskelig! Jeg heier på deg!
Klem fra Wenche
Følg meg gjerne på Facebook , Youtube og Instagram!
Snapchat: wencheblogg