Noe av det som er desidert vanskeligst å tenke tilbake på fra barneskolen og ungdomsskolen, er gymtimene! Snakk om mareritt! Det var de verste timene hver eneste uke! Jeg gruet meg hele tiden! Jeg var overvektig, og plaget med astma. Ikke noe god kombinasjon kan man trygt si! De andre elevene koste seg på min bekostning. Nå i voksen alder ser jeg jo at det sikkert var en del tragikomiske klipp. Men det gjorde veldig vondt som barn å stadig oppleve dette. Til og med læreren flirte til tider!
I begynnelsen visste vi ikke hva som skulle skje i gymtimene. Etter hvert kom gymplanene hjem, og jeg visste nøyaktig hvilke dager jeg absolutt måtte finne en unnskyldning for å slippe gym! De dagene hvor det var turn, hoppe bukk eller hoppe høyde. Da ville jeg ikke delta! Å stå å vente på tur i lang rekke, for så å måtte gjennomføre oppgaven mens de andre så på og lo. Nei takk! Det verste var når man skulle ha lagspill. Man skulle velge hver sine lag! Jeg ble alltid stående til slutt. Det laget som måtte velge meg tilslutt, viste tydelig at det var ikke stas! Etter hvert ble det litt mer pedagogisk riktigere måter å løse inndelingen på, men skaden var allerede skjedd!
Da vi gikk på ungdomsskolen skulle vi løpe 60 meter. To elever mot hverandre! Strekningen var selvfølgelig målt opp midt i skolegården. Akkurat der hvor mange klasserom hadde utsikt! Jeg glemmer aldri da jeg og min venninne skulle løpe mot hverandre helt til slutt. Da det nærmet seg vår tur stod resten av klassen oppstilt for å kikke. Men det verste var at i flere vinduer fra klasserommene, hang elever ut med hodet for å kikke på oss! Når jeg tenker tilbake kan jeg enda høre latteren som runget rundt oss mens vi løp! Jeg vant mot venninna mi, jeg løp på 11,61 sekunder. Vi ble de to dårligste i klassen. Det er ikke sikkert mine klassekamerater husker det i det hele tatt. Men hos meg sitter det spikret! Hvor var pedagogikken da?
Jeg håper inderlig at dagens elever ikke blir nødt til å oppleve lignende situasjoner i dag! Å være i aktivitet er kjempeviktig! Å få barn og ungdom til å ville bevege seg, er ett meget viktig helsefokus som vi må ha! Fysisk aktivitet må ikke bare måles i resultater, men i innsats! Se hver enkelt elev, få dem til å yte sitt beste uansett utgangspunkt og fysikk! I voksen alder har jeg fått medisinske forklaringer på hvorfor jeg ikke klarte oppnå gode resultater! Det har hjulpet meg gjennom bearbeidelsen av disse hendelsene. Jeg er nå mye mer fysisk aktiv enn jeg noen gang har vært! Jeg opplever en sterk glede ved å mestre trening! Jeg blir pushet på en positiv måte av en kyndig trener! En trener som ser meg! Som hjelper meg til å klare maksimalt for min situasjon! Jeg håper dagens gymlærere har fokus på eleven, og ikke bare på elevens resultater!
Hei!
Du verden som jeg kjenner meg igjen. Jeg var riktignok ikke overvektig i barneskolen, men pysete og redd for smerter som bare søren. Da jeg gikk på småskolen, sto jeg helt foran ved linjen da vi skulle spille kanonball bare sånn at jeg kunne bli skutt med en veldig løs ball. Da kunne jeg komme bak til kongen og jeg skjøt meg jo aldri fri. Dødball var greiere, for da slapp jeg å bli skutt. Resultatet av dette, var jo at jeg alltid ble valgt sist. Høydehopp og bukkhopping var også mareritt, ikke fordi jeg ikke kunne få det til, men jeg turte ikke. Jeg sørget alltid for å lande oppå bukken, og læreren sa alltid at jeg greide å komme over om jeg ville. Det var ikke viljen det sto på, men frykten for å skade meg når jeg landet. Jeg forsøkte å snike meg bakerst i køen hele tiden, men læreren oppdaget meg da vi skulle hoppe høyde og presset meg til å hoppe, og da rev jeg selvfølgelig og fikk stanga på beinet mitt, akkurat det jeg fryktet. På fritiden derimot gjorde jeg nesten ikke annet enn å hoppe tau, hoppe strikk og sykle, så jeg var ikke inaktiv, men i rimelig god form. Det var vel grunnen til at jeg ikke var overvektig i barneskolen. Ungdomsskolen var verre. – Men du har et godt poeng! Hvor er pedagogikken i at noen elever virkelig lider i gymtimene? Hvor blir det av inspirasjonen til fysisk aktivitet når man opplever slike ting? Jeg tror ikke det er fullt så ille nå, for jeg tror gymtimene er mer varierte og elevene kan stort sett velge mer, i hvert fall på barneskolen og det legges ikke opp til konkurranser på samme måte som før. Det er å lære elevene å bli fysisk aktive som er viktig, ikke å presse dem til ting de ikke tør og som de derfor forsøker å unngå. De som så gjerne vil konkurrere, gjør det som regel i fritiden gjennom en idrettsaktivitet. Det er ikke nødvendig å drive konkurransepregede aktiviteter på skolen. Det kan ikke unngå å skape frustrasjon for de som ikke når opp, og lysten til aktivitet kan lett forsvinne.
Flott at du tar opp et viktig tema!
Besøk gjerne min blogg på : acsalvorligetulleside.blogg.no
MVH Anne