Å bruke mat som en trøst, er en farlig ting! Det blir fort en veldig vond spiral å komme ut av. Slik var det i hvert fall for meg. Jeg brukte mat som trøst gjennom mange år. Ulike følelser skapte trangen til mat. Det ble til tider mye mat hvis følelsene var sterke nok. Jeg måtte bli godt voksen før jeg forstod sammenhengen mellom følelser og matinntak! Det var ingen som pratet til meg direkte om overvekten. Ingen helsesøster som tok meg inn til noen prat så vidt jeg kan huske.
I dagens samfunn møter barn og unge store krav. Krav til utdannelse. Krav til hvordan vi skal se ut. Ett stort press blir lagt på små skuldre! Unge jenter drømmer om Botox, større pupper, flatere mage! Gutter og jenter pådrar seg spiseforstyrrelser, og det gjør meg trist. Jeg har aldri fått noen diagnose angående mat, men ser jo helt klart at mat og psykisk helse har en sammenheng!
Det er veldig tabubelagt å prate om overvekt! Allikevel gjelder det en stor del av befolkningen! Vi er så redde for å prate om det. Det er noe alle ser, men ikke tørr prate om. Selv om jeg i dag ikke er så veldig stor, så er jeg allikevel fortsatt overvektig i forhold til min høyde. Men jeg lar ikke min overvekt stoppe meg lengre! Jeg kan både jobbe effektivt, og trene jevnt! Men det stoppet meg veldig mye tidligere!
Alle så at jeg spiste for mye, men ingen spurte meg hvorfor jeg spiste så mye! Vi må tørre å gå inn i problematikken, og finne ut årsakene til hvorfor mennesker rundt oss sliter med dette. Jeg håper vi sammen kan sette litt fokus på disse tingene. Vi skal selvfølgelig behandle hverandre med respekt. Ingen skal behøve å bli stilt offentlig til veggs fordi de er overvektige! Men lærere, helsesøstre, ungdomsledere, trenere og foreldre må tørre å gå mer i dybden med den enkelte. Noen vil ta imot hjelp. Andre vil nekte. Det er helt greit. Men fokuset må være å hjelpe hver enkelt til å komme ut av den vonde sirkelen! Styrke selvtilliten hos hver enkelt!
Jeg er et vanlig menneske. Jeg er ingen ekspert på dette området. Men jeg har egen erfaring. Erfaring som har gitt meg en styrke i meg selv. Jeg tørr å prate om det. Jeg får vondt inni meg når jeg ser mennesker som åpenbart sliter. Jeg får lyst til å hjelpe. Det har tatt lang tid å bli venn med sin egen kropp, og jeg jobber fortsatt med det! Men jeg håper dere der ute ser at det går an å komme seg videre i livet! Men det kreves hard jobbing! Men det er absolutt et godt liv som venter på deg!