I går kveld var jeg helt utladet. Jeg var tom. Jeg hadde sterke følelser som herjet i kropp og sjel. Jeg brukte masse energi på å formulere innlegget riktig. Jeg ville si det på min måte. Jeg ville at dere skulle forstå hvordan livet vårt er for tiden. Samtidig ville jeg ikke være for krass heller. Jeg ville ikke synke for dypt inn i følelsene.

Det var ikke lett å komme seg i seng. Meldingene tikket inn hos meg og min kjære. Vi setter pris på alle de gode meldingene som har kommet. Vi har dessverre ikke krefter til å svare så mye på alle meldingene, men alle er lest. Jeg klarte å sove noen timer, men så var tankekjøret i gang igjen. Jeg fikk ikke sove, men orket ikke å stå opp. Det var hardt å komme seg opp, og ta fatt på en ny dag.

Det er vanskelig for meg å klare å snu rundt i hodet mitt. Å legge følelsene til side, og bare tenke praktisk. Mange sier at de blir berørt av dette. Dere kjenner på en mikrodel av de mengdene følelser jeg har for øyeblikket. Det er godt at dere deler min frustrasjon. Men for meg stikker det umenneskelig dypt.

Men jeg kjemper imot angsten og fortvilelsen. Jeg skal i gang rett over helgen men å løpe rundt på kontorer for å fikse ny dato. Jeg klarte å gjennomføre en ok trening i dag. En seier for meg når følelsene herjer. Jeg fungerer så der, men vanskelig å fokusere og huske på alt. Hjernen vil ikke helt henge med.

Heldigvis hjelper vi hverandre, og litt galgenhumor er allerede begynt å florere blant oss to her hjemme. Viktigste for meg er at vi har en solid kjærlighet! Det kan ingen ta fra oss!