Jeg er vokst opp i et kristent hjem. Jeg gikk på søndagsskolen fra jeg var baby, og frem til konfirmasjonen. Alt av fritidsaktiviteter var i kristen regi. Mine foreldre jobbet i mange år som klokker og kirketjener i statskirken. Så det var viktig å kunne fortellingene fra Bibelen, og det som fulgte meg. Vi var vokst opp med det, og var vant til å ha det på den måten.
På ungdomsskolen i kristendomstimen var det ikke særlig kult å rekke opp hånden og svare på spørsmålene fra læreren. Jeg holdt meg bevisst stille, og gjorde det heller veldig godt på skriftlige prøver. Jeg ble mobbet allerede, og ville ikke gi dem mer vann på mølla som det heter! Men jammen fikk jeg ikke fred. Og denne gangen var det av læreren. Når ingen rakte opp hånda, sa han ved flere anledninger: Si det du Wenche, for jeg vet at du kan det!
Det er kanskje ikke det vondeste man kan si til en elev. Men for meg gjorde det vondt likevel. Elevene fniste og lo, og jeg turte ikke annet enn å ramse av meg det ene svaret etter det andre! Jeg turte ikke å nekte! Gang på gang måtte jeg lære de andre! Rimelig lettvint for læreren å legge ansvaret over på meg bare fordi de visste at jeg kom fra et kristen hjem! Man legger ikke akkurat gullegget ved å måtte være så flink i akkurat dette på ungdomsskolen!
Det var fryktelig flaut for meg. Det var så utrolig pinlig å måtte sitte der som et levende leksikon. Jeg var ikke stolt over å kunne det. Og læreren burde ha skjønt at dette ikke akkurat ville hjelpe på min situasjon i klassen! Men sånn var det, og det endret seg ikke før vi fikk ny lærer i kristendom. Jeg håper at barn i kristne hjem i dag ikke blir behandlet på en slik måte!