Da jeg gikk i korps som liten dro vi på turer om sommeren. Det var ikke alltid like greit for meg. Jeg lengter masse hjem, og slet med å passe inn i gjengen. En tur gikk til Bergen. Vi sov i store klasserom. Vi var delt inn i grupper, og noen foreldre var gruppeledere. De voksne damene var strenge, og hadde klare regler. Leggetider var de strenge på, og jeg mislikte det veldig. De lovet oss at hvis vi la oss fint alle kveldene, så skulle vi få være lengre oppe siste kvelden. Jeg godtok det, og gledet meg til siste kvelden.
Kvelden kom, og vi hadde masse aktiviteter utenfor. Vi koste oss, og gledet oss til å være sent oppe. Men bare en halvtime senere enn vanligble vi tatt med inn på sovesalen, og fikk klar beskjed om å legge oss. Da sprakk jeg fullstendig. Jeg ble så sint, og tårene rant! To av damene ble strenge, og skulle få meg i seng. Vi kranglet ganske heftig. Til sluttsa den ene damen : ” Gi henne noe å spise, så tier hun sikkert!” De slengte til meg en pose lakrisgodteri, og kommanderte meg i seng.
Da jeg lå i soveposen, gråtende og tyggende på lakris, hørte jeg damene diskutere: “Der ser du, hun er tydeligvis vant med å spise mye, hun er jo så tykk. Litt snop så får vi fred”! Jeg husker at jeg krøllet meg sammen i soveposen, stappet munnen full av lakris. Jeg spiste og gråt til jeg sovnet. Fullstendig klar over at jeg var den jenta som tydeligvis spiste altfor mye….
Så til deg som er voksenledere på tur eller andre aktiviteter, husk at små barn har ører!