Jeg har vandret i mitt eget mørke. Ikke latt noen få se helt inn til mitt innerste. I mitt mørkeste rom hvor alle de såreste følelsene var gjemt. Hvor alle smertene var lagret bak en lukket dør. Hvor jeg ikke slapp noen inn. Jeg var der alene. I altfor mange år. Jeg lot meg selv bli ydmyket gang på gang. Jeg var ingenting verd. Det betydde ingenting om jeg hadde det godt. Jeg tenkte det bare var sånn livet mitt var. Jeg fortjente ikke noe annet. Det var liksom min skjebne at det skulle være slik. I altfor mange år levde jeg slik. I mitt eget mørke.
Utad smilte jeg. Utad var masken min på. Smilende, hyggelig og blid. Sa alltid ja til det jeg ble spurt om. Selv om jeg kunne hate det så intenst. Jeg hadde ikke lyst, men sa ja likevel. For jeg skulle jo være grei. Jeg skulle være flink pike. Ingen skulle si at jeg var slem. For det ville jeg ikke være. Jeg ville at folk skulle like meg. Men de kjente ikke MEG! For jeg turte ikke vise meg frem. Jeg regnet ikke med å bli likt. Jeg orket ikke skuffelsen over å bli mislikt. Derfor ble jeg heller i mitt eget mørke så altfor lenge.
Tilslutt ble jeg syk. Jeg fikk kreft i 2010, Jeg skjønte at livet varer ikke evig. Jeg ville ut av mørket. Men det var vanskelig å finne veien. Jeg lette, snublet og falt. Men jeg hadde åpnet så vidt døren, og litt lys begynte å slippe inn. Noen lysstråler som gav meg troen på noe bedre. Kanskje jeg kunne tørre å være MEG?? Å åpne den døren var smertefullt og skummelt. Noen ganger ville jeg bare rømme inn igjen. Men noe dro meg ut mot solen. En drøm om et annet liv. Et liv med ekte smil. Med ekte tårer.
Jeg lever ikke lenger inni mørket. Jeg er ute i solen, men mange dager kommer det svære, svarte skyer foran solen. Men jeg er likevel ute. Jeg får frisk luft, og puster fritt. Jeg er meg. Jeg er ekte. Jeg er brutalt ærlig, Jeg lar meg ikke knekke. For den ekte MEG er sterk! Sterkere enn jeg ante! Jeg har samlet opp mot i altfor mange år. Det var på tide å bruke det! Det er deilig å endelig leve!