Jeg har en stygg tendens til å straffe meg selv for det som skjedd i fortiden. Jeg blir sint på meg selv fordi jeg lot meg bli ødelagt i så mange år og situasjoner. Sint fordi jeg ikke så det som foregikk. Trist fordi jeg føler jeg har mistet mange år av mitt liv. Men samtidig uendelig glad i mine barn som også kom i disse årene. Jeg har en stygg tendens til å gi meg selv tyn for de valgene som jeg tok. Det er lett å være etterpåklok. Men det gjør det ikke lettere å akseptere at jeg lot meg selv bli behandlet på en slik måte i så mange år. Jeg tar ikke på meg skylden for andres gjerninger, men jeg straffer meg selv ved å holde meg selv nede. Jeg må tørre å la meg fly som en sommerfugl. Jeg må sprenge meg selv løs, og slippe ut vingene mine. Fly ut i verden, og oppleve alt som finnes der ute. Ikke tvinge meg selv inn bak masken igjen. For jeg har lyst til å leve fritt, prate fritt og forandre verden bitte litt!

Men da må jeg tørre å ta plass! Jeg må tørre å mene noe offentlig! Jeg må la meg selv være fin! Jeg kan ha sko med hæler som lager lyd når jeg kommer! Jeg kan være en flott kvinne, og tåle å få komplimenter! Jeg kan ha min plass i denne verden! Jeg trenger ikke prate meg selv nord og ned. Mitt selvbilde trenger en makeover! Jeg må våge å være Wenche, en kvinne på snart 40! Ei dame med bein i nesa, og masse erfaring som kan deles med dere! Jeg skal slutte å se ned i bakken når jeg går! For jeg trenger ikke å skjule meg selv! Jeg kan være helt vanlig og flott! Men dette må jeg si til meg selv mange ganger. For jeg faller så uendelig lett tilbake i gammelt spor. Å endre garderoben er bare en ytre ting som kan hjelpe meg videre. Den viktigste jobben skjer på innsiden. Den skjer i hjertet og hjernen! Den skjer der hvor alt det vonde har satt seg fast, og det må slipes bort!

Mange tror at siden jeg tørr å ha bloggen min, så er jeg utrolig tøff og over det verste. Det er ikke nødvendigvis slik for meg. Jeg har fortsatt mange sår som må heles sakte men sikkert. Jeg har vært utsatt for ulike ting som virkelig trenger lang tid med terapi å komme over. Men jeg er på riktig vei. Det går fremover, selv om jeg skynder meg sakte! Jeg håper dere ikke mister tålmodigheten med meg. For jeg vil virkelig komme meg fremover i livet mitt! Jeg gjør mitt aller beste. De som står meg nærmest forstår at ting tar tid. For de vet alt. Det vet ikke dere. Jeg må holde visse deler privat, og da kan det være vanskelig for dere å skjønne alvoret i min situasjon. Men jeg kan ikke dele alt med offentligheten. Jeg har meg selv, og mine barn å ta hensyn til i denne situasjonen. Det håper jeg dere forstår. Veien til ett godt liv er kronglete og lang, men vi er på riktig vei!