Terapien i dag var både god og vond på samme tid. Jeg kom i kontakt med følelser og tanker som skrudde opp tårekanalene så det holdt. Jeg gråt skikkelig. Og det var faktisk litt godt. Jeg fikk satt ord på noen viktige følelser. Minner som har satt dype spor. Og jeg har hatt noen dårlige dager den siste uken. Jeg har slitt med lite overskudd, jeg har spist veldig sjelden og lite, og jeg har slitt med å holde meg positiv. Mye av det skyldes press. Press som jeg legger på meg selv. Et press om å være så sterk og modig hele tiden. Forventninger som jeg har til meg selv. For jeg føler hele tiden at jeg må bevise noe. Alltid er det noen som vil ha en bit av meg. Jeg samarbeider tett med ulike instanser hele tiden for å sikre en god fremtid for mine barn. Og jeg presser meg selv til å alltid ha kontroll og oversikt. En timeplan som ikke skulle tilsi at jeg faktisk er sykemeldt . Revmatismen herjer med kroppen, og jeg føler meg kald og sliten. 

Jeg er nødt til å ta noen grep. Jeg må verne mer om meg selv, og egen helse! Jeg må få redusert alle kravene. Jeg må få puste. Bare være meg i blant. Atter en gang må jeg få orden på spisemønster. Redsel for overvekt gjør at jeg trøstespiser ikke. Men når dagene er vanskelige, så sluttet jeg å spise. Det er så feil. Jeg vet det så godt. Likevel faller jeg tilbake til det gamle mønsteret når de tunge dagene kommer på besøk. I dag har jeg klart å trene. Men det blir jo feil når frokosten inntas kl 13 etter to møter og trening på tom mage. Jeg må virkelig ta tak i dette nå. Jeg er i hvert fall brutalt ærlig mot meg selv og dere. For livet er ikke en dans på roser. Og akkurat nå er det faktisk viktig å ta litt vare på meg selv. Senke kravene til meg selv litt, slik at jeg opplever mestring og kan se lyst på vinteren og hverdagen. Håper dere blir med, og støtter meg fremover! Takk for at du leser bloggen min!