For noen måneder siden skrev jeg et lignende blogginnlegg til deg. Jeg tror ikke du har lest det. Men det vet jeg jo ikke sikkert . Du hadde vært på TV , og jeg reagerte på dine holdninger. Jeg står inne for det jeg skrev da. Men i dag hadde jeg lyst å skrive til deg igjen. For igjen så jeg deg på TV. Og jeg må si at jeg ble fyllt av en rekke følelser mens jeg så intervjuet på God Morgen Norge. Jeg fikk meg noe å tenke på. Og jeg fikk en ny respekt for deg. For det å stå frem med sosial angst står detvsrorcresoekt av. Du er så offentlig, og et så kjent ansikt. Du kan ikke gå på butikken uten å bli gjenkjent. Alke vet hvem du er. Og likevel så velger du å prate åpent og ærlig på TV om din store kamp mot angsten.
Jeg vet at det koster for deg. Jeg er selv åpen om min anstdiagnose, og jeg er absolutt ikke et kjent ansikt i Norge. Likevel har jeg kjent på kropp og sinn at det koster ganske mye å være åpen. Men du er en sterk mann som tørr å prate om dine sårbare sider. På det området er du et forbilde for meg. Vi er fullstendig ulike, men akkurat det å ha angst har vi til felles i hver vår kategori. Når vi ser deg til vanlig tenker vi ikke på dine sårbare sider. Vi ser den profesjonelle, og utadvendte Jan Thomas. Vi ser ikke den mannen som bryter sammen hjemme i stuen i mørket på Halloween. Men du lar oss få vite. Du gir deg selv en oppgave. Du hjelper andre, og du hjelper deg selv videre i kampen mot angsten.
Jeg tror du kommer til å få det bedre etterhvert. Små steg om gangen vil føre deg videre mot en angstfri hverdag. Det tror jeg på for egen del, og jeg har tro på deg også! Ved å erkjenne problemet , og ta fatt i oppgaven, så kommer du deg videre! Takk for at du lot oss få vite. Takk for at du orket å prate på TV. Takk for at du viser oss mer enn muskler og ytre fasade. Du har ett godt hjerte inni deg . I dag fikk vi se deg fra en myk side. Og selv om jeg skulle inderlig ønske du ikke slet med disse tingene , så var det litt fint å få se en dypere Jan Thomas. Jeg likte det. Jeg respekterer det. Jeg håper du får det bedre. En dag om gangen , da kommer vi oss videre!
Mvh Wenche