Nå har jeg gjennomført mitt nye morgen rituale tre dager på rad her hjemme i stuen. Jeg har fått trent både kondisjon og styrke. Jeg har virkelig svettet, og gitt på alt jeg kan alene. Det kjennes så utrolig god i kropp og sjel. Jeg føler meg så mye mer energisk, og i bedre balanse mentalt. Jeg har fått i meg mat, og da fungerer både hodet og kroppen bedre. Det er deilig å kjenne på en god følelse. En følelse av mestring som hjelper meg videre. Det krever solid egeninnsats og stå på vilje for å gjennomføre dette. Men med så godt resultat, blir det enklere å fortsette. I morgen skal jeg trene sammen med revmatikerne, så da får jeg en roligere morgenstund hjemme. Men jeg har nådd målet mitt om å forsøke å trene hver morgen til nå denne uken.
Det høres nok masse ut å trene hver ukedag. Men for meg er det den beste medisinen jeg kan få. Jeg får brukt kroppen min, og jeg får påfyll av positiv energi i kroppen. Det hjelper å presse seg litt fysisk. Ta i litt ekstra. Si høyt de ordene som behøves for å klare de siste repetisjonene. Jeg er stolt over å klare det selv. Jeg gir meg selv litt ekstra push ved at jeg informerer min trener når treningen er gjennomført. Det gir meg en støtte som jeg liker å ha i ryggen. Nå er det en deilig dag, og jeg har i tillegg pyntet meg litt. Det hjelper på hele meg. Både på innsiden og utsiden.
Jeg mener ikke å snakke vondt om de som må ha medisiner for sin psykiske lidelse. Det er individuelt, og jeg legger meg ikke oppi det. Men for meg har det alltid vært et klart ønske å holde meg borte fra medisiner angående psykisk helse. Jeg ønsker å komme gjennom dette på min måte. Jeg vil bearbeide de ekte følelsene. De reelle følelsene som på et tidspunkt måtte tas på alvor uansett. Det er nok ikke den enkleste veien å gå, men jeg har tro på at det er den riktige veien for meg. Så jeg har absolutt ikke noen medisin for min psykiske diagnose. Trening er mitt verktøy som gir meg muligheten til å klare stå i dette. Sammen med samtaleterapi gir det meg en vei videre.
Med tanke på min fortid som sofagris, er det virkelig ganske rart å ha fått et slikt forhold til fysisk aktivitet. Det hadde jeg aldri trodd om meg selv. Og ingen i min familie så den komme. Nå er jeg så glad for at jeg har oppdaget trening, og at jeg liker det. At jeg kan bruke min stahet til å gi meg selv en bedre helse fysisk og psykisk. Jeg håper at jeg kan være et slags forbilde for andre mennesker. Det går an å endre kurs i livet. Det går an å reise seg igjen. Om jeg faller gang på gang, så kommer jeg meg alltids opp igjen på beina.
