Atter en gang er debatten i gang i sosiale medier om plastisk kirurgi og kroppsbilde. En debatt som er viktig å ha. Jeg har skrevet om dette temaet tidligere, og jeg er fortsatt engasjert. Engasjement er viktig for samfunnet vårt. Men det kan skape diskusjoner og sårende oppførsel blant menneskene som blir engasjert. Det håper jeg ikke skjer rundt dette innlegget her. For jeg ønsker ikke å angripe alle disse menneskene der ute som har benyttet seg av plastisk kirurgi. De bestemmer selv over egen kropp, og tar sine egne valg på hva de velger å gjøre med kroppen sin. Og smertelig nok har de erfart at lykke og selvtillit ikke kommer på grunn av operasjonene. Hvert menneske tar sitt valg. Men jeg lurer på hvorfor det skal være så fryktelig vanskelig å bli glad i egen kropp og utseende?

Vi har alle fått hver vår kropp, og vi er alle sammen unike på hver vår måte. Noen er lange, noen er lave. Noen er tynne, mens andre er kraftigere. Vi er forskjellige, og det finnes ingen mal på hva som er riktig. Det bør hvert fall ikke finnes en slik mal. For hvorfor skal man bruke masse tid og energi på å være annerledes enn slik man faktisk er blitt skapt? Jeg har vært åpen på bloggen min om selvtillit og selvbilde mitt. Jeg kan med hånden på hjertet si at det heldigvis går mye bedre med meg nå enn tidligere på dette punktet. Jeg er i ferd med å bli glad i meg selv. Men jeg kan fortsatt se meg selv i speilet, og gremmes. På de vonde dagene kommer tanker om eget utseende og kropp frem i lyset igjen. Jeg kan tenke på gamle minner. På setninger som er blitt sagt til meg på de fæleste måtene. Hvordan jeg ødelegger alt med mitt utseende. Og ja, det gjør fortsatt vondt. Men bare av og til.

For jeg har klart å finne en større ro inni meg selv. En trygghet på at jeg er elsket og verdifull. At de menneskene som betyr noe for meg, de liker meg faktisk akkurat slik som jeg er. At min kjære mann elsker meg, og viser det til meg hver dag. Om kroppen slettes ikke er stram betyr ingenting. For han er faktisk glad i meg likevel. Og jeg har endelig tatt i mot hans komplimenter. Jeg vet at slik erfaring kommer sakte men sikkert. Og usikkerhet rundt egen kropp og utseende alltid vil følge etter meg i perioder. Jeg har opplevd for masse vondt til å kunne glemme det helt. Men hverdagen min er annerledes nå. Jeg kan faktisk gi meg selv muligheten til å blomstre. La meg få på finere klær, og litt sminke. Kanskje litt neglelakk. Våge å være meg selv, velge de fargene som jeg liker. Drite i hva andre måtte mene om mine valg. Ha ballast nok til å elske meg selv akkurat slik som jeg. Det er fantastisk deilig å oppleve de gode dagene. De stundene hvor man bare kan ta litt plass i verden uten å skjemmes.

Ved å tørre å være oss selv, kan vi vise ungdommen hvordan verden skal være! Ved å være glad i oss selv, viser vi dem at de er verdifulle akkurat slik som de er! Man trenger ikke være supermodell for å lykkes i denne verden. Man skal ha rom for hver enkelt menneske! For vi er alle sammen små knopper som skal blomstre ut i denne verden! Og vi skal sette vår farge på tilværelsen. Det skaper et mangfold, og et samfunn hvor det er godt å leve i!