Ingen av oss aner noe om hvordan vår fremtid blir. Det er heldigvis likt for alle. Noen ganger får vi informasjon som viser oss litt hvilken retning livet skal ta. Men stort sett må vi alle sammen bare ta dag for dag, og vente i spenning på hva som kommer rundt neste sving. Jeg har et stort behov for kontroll. Slik har jeg vært i mange år. Det har til tider vært svært vanskelig å miste kontrollen på ulike ting i livet. Og jeg har slitt med å se fortsettelsen. Men livet blir jo stort sett annerledes enn forventet. Og godt er det. Det er deilig for meg å kunne si at jeg nå gleder meg til fremtiden. Jeg har ett håp om at min fremgang skal fortsette videre i livet. Jeg vet at kropp og sjel trenger en tid for å heles etter alt som har skjedd. Men det vil komme tider senere hvor jeg kan få benytte mine ressurser igjen. I mellomtiden blir min jobb å passe ekstra godt på min egen helse både fysisk og mentalt. Bygge opp stein for stein igjen. Jeg har allerede fått på plass en solid grunnmur. Nå skal resten av byggverket gradvis på plass.
Fremdriften tar nok litt lengre tid enn jeg egentlig har ønsket. Men det nytter ikke å presse det frem for tidlig. Det har jeg smertelig fått erfare. Så derfor er jeg innstilt på å gi meg selv noen år med roligere aktivitet. Være engasjert i ulike samfunnsspørsmål underveis. Jeg skal engasjere meg i Mandal Revmatikerforening, og i Mental Helse Mandal. Jeg vil knytte nettverk, og b li kjent med andre mennesker som jeg kan lære masse av. Da vil jeg få et solid grunnlag å bygge veien videre på. Det har jeg stor tro på. Jeg tror at det vil være svært nyttig for meg å prate sammen med andre mennesker som har vært gjennom lignende livssituasjoner. Være med å spre åpenhet og trygghet. Gi av mine egne erfaringer for å hjelpe andre mennesker. Det gir meg en glede bare å tenke på det.
Heldigvis er samfunnet vårt slik at man kan ta pause dersom man virkelig behøver det. Og man kan komme seg tilbake i arbeidslivet igjen på ett senere tidspunkt. Når ting har kommet mer på plass. Når jeg er mentalt og fysisk bedre rustet til å stå i en jobb. Nå er min største jobb å akseptere meg selv, og min pause. Senke skuldrene, og virkelig ta fatt på oppbyggingen. Ikke streve etter det perfekte, men bare være god nok. Det klarer jeg. For jeg har innsett hva som må gjøres, og jeg skal jobbe meg gjennom det. Kanskje klarer jeg å lage min egen arbeidsplass. Kanskje blir det foredrag og blogg. Kanskje blir det andre ting etter hvert. Men akkurat nå skal jeg puste. Jeg skal oppleve mestring. Jeg skal være kreativ, og la de gode verktøyene hjelpe meg videre! Det gleder jeg meg til!
