Jeg tenkte jeg skulle prøve å forklare deg hvordan det kjennes ut inni meg når jeg får skikkelig angst. Når panikken kommer, og jeg knapt klarer å stå i den situasjonen som oppstår. Det føles som jeg har en stor krokodille inni magen min. Som åpner den svære kjeften sin, og glefser hele magen min i kjeften sin. Jeg får kramper i magen, og vanskelig for å puste. Men krokodillen får ikke et fast tak. Den glefser og glefser. Treffer meg litt. Noen ganger blir det ikke så ille. Men noen ganger får den skikkelig tak, og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal jage den vekk. Krokodillen ligger i vannskorpen og lurer. Plutselig angriper den meg. Nådeløst og heftig.
Det er ikke sikkert du forstår dette. Men jeg tror at mange av dere har opplevd det sammen. For mange av oss har angst. Unge og eldre. Kjendiser og den vanlige mannen i nabolaget. Men det skal jo ikke snakkes åpent om. Kanskje hvis du er kjendis. Men oss andre skal liksom ikke snakke for høyt. For det er jo både flaut og vanskelig. Jeg er glad for at min angst ikke kommer så ofte på besøk. Det er sjelden at krokodillen kommer. Men jeg skal love deg at de dagene er ikke noe gode. Da sliter jeg. Da gråter jeg. Da blir jeg både sint og frustrert over egen kropp og sinn.
Heldigvis har jeg lært en viktig ting. Jeg har akseptert meg selv. Jeg er sånn. Akkurat nå er livet mitt slik. Jeg vil få det enda bedre. Men jeg må gjennom disse episodene. Så vil livet lære meg at det ikke er farlig for meg å oppleve livet. Men det må læres. Det må godtas. Jeg er sånn som jeg er. Og jeg er like mye verd som alle andre. Jeg er sterk, og jeg har ressurser. Derfor skriver jeg til deg. Derfor har jeg lyst til å holde foredrag. For krokodillen skal ikke få ta knekken på meg! Den skal jages bort!