Første gangen legen min sa til meg at jeg var deprimert, så ble jeg faktisk rasende. Faktisk ordentlig sint. For jeg skulle slettes ikke feile noe psykisk. Det var ikke aktuelt. Det bare måtte være noe fysisk som var årsaken til at livet mitt var så vanskelig å leve. Jeg ville ikke innrømme at jeg faktisk hadde kommet i den situasjonen at jeg var blitt psykisk syk. Det var et altfor stort nederlag for meg å innrømme det. Så derfor jobbet jeg beinhardt for å komme gjennom dagene. Jeg skulle ha kontroll på alt, og jeg kjempet for å glemme alt det smertefulle som var i livet mitt.
Tilslutt smalt det skikkelig. Jeg klarte ingenting. Jeg hadde ikke mer å gi. Jeg var nødt til å få hjelp. Jeg havnet på sykehus. Helt utslitt og dypt deprimert. Det tok ni uker før jeg ble utskrevet fra sykehuset. De ni ukene husker jeg kun bruddstykker fra. Men jeg lærte noe veldig vesentlig. Vi har alle en mental helse. Og den tåler ikke absolutt alt. Vi er nødt til å ta vare på den. Nå har det gått noen år siden dette skjedde. Jeg har gått gjennom masse samtaler og terapi. Jeg har fått en stor forståelse for hva psykisk helse innebærer. Jeg skjemmes ikke over mine egen psykiske helsesituasjon.
Jeg har gått gjennom depresjoner. Jeg har en psykisk diagnose som jeg klarer å leve godt med. Får jeg en ny depresjon, ja så skal jeg ikke skjemmes over det. Men jeg skal bruke alle mine verktøy på en god måte, for da slipper jeg det. Jeg vet hva som trengs for å ha en god mental helse. Derfor deler jeg mine erfaringer. Jeg har virkelig kjent det på kroppen min. Jeg har vært inni den mørkeste perioden i livet mitt. Men jeg er så heldig at jeg har klart å få et godt liv. Det er jeg stolt over! Og jeg kjenner på hele meg at jeg ønsker å hjelpe andre som sliter! Jeg håper bloggen min kan hjelpe DEG! Jeg håper mine foredrag kan hjelpe DEG! Derfor har jeg en stemme i det offentlige rommet! Derfor tørr jeg prate høyt! Takk for at DU leser!
