Jeg har kommet i gang med å gå tur igjen. Jeg liker aller best å gå om morgenen. Når ungene er dratt på skolen, og jeg har noen timer for meg selv. Da tar jeg ofte turen ned til Furulunden. Jeg har en løype på litt over 6 km som jeg liker å gå. Men litt bakker innimellom, så får man pulsen litt opp. Noen ganger treffer jeg nesten ingen mennesker. Men mange ganger er jeg slettes ikke alene. Det kommer an på vær og vind.
Når jeg går så bare lever jeg. Jeg har fullt fokus på å flytte beina mine. Komme meg fremover. Være i nuet. Puste fritt, og nyte naturen. Se på strender og havet. Se på rådyr midt i skogen. Følge stiene rundt i Furulunden. Se på hvordan våren er i ferd med å komme frem fra vinterdvalen. Det er så deilig, og det er terapi. I hvert eneste steg. For jeg er bare til. Jeg trenger ikke å bekymre meg for noe som helst akkurat da. Bare gå.
Noen ganger lytter jeg til musikk mens jeg går. Men nå har jeg egentlig likt best å gå uten. For da hører jeg alle fuglene. Da hører jeg vinden som tar i trærne, og havet som bruser langs stranden. Det er noe eget med naturens lyder, og det gir meg en ro. En stillhet som jeg trenger. Det hender jeg stirrer utover havet. Lar alle følelsene bli tatt med vinden. Bare er til. Det er helt ubeskrivelig deilig.
Det kan ofte være hardt å komme seg av sted på stur. Men det er alltid verdt det etterpå. For når jeg kommer hjem, så har jeg det bedre med meg selv. Jeg har fått masse frisk luft. Jeg har fått fysisk aktivitet. Jeg har renset sjelen min. Jeg har hatt terapi uten å prate. Jeg har brukt naturens magiske mekanismer. Det burde du også prøve! God tur!
Vi blogges!
