Det er lett å være etterpåklok. Og det er jammen meg ikke alltid like lett å godta alle de valgene som man har tatt tidligere i livet. Jeg har gått så vanvittig mange runder med meg selv. De siste årene har vært en ransakelse på godt og vondt. Jeg har hatt et stort behov for å forstå mer av mine egne valg, og hvorfor jeg tillot meg selv å ha det så vanskelig så veldig lenge! Mange av de spørsmålene og svarene kan jeg ikke skrive om her, det blir for privat.

Men jeg hadde en klok fastlege. En som kjente meg, og som forstod at jeg trengte en forklaring. De ordene jeg fikk av ham satte meg i stand til å gå videre. For jeg fikk plassert ansvaret der det hørte hjemme. Det var ikke bare jeg som hadde gjort feil. Det var ikke jeg som hadde vært dum. Jeg hadde selvfølgelig min del av ansvaret. Men ikke alt. Og jeg skulle ikke ta andres  ansvar på mine skuldre. Jeg er så takknemlig for de ordene som kom på rett tidspunkt i livet.

Man tar mange valg når man er ung. Det er ikke så unormalt å angre på en del av dem når man er blitt voksen. Mine valg fikk svært store konsekvenser. Men livet har gitt meg masse godt også. Det overvinner alt det vonde. Jeg ble mamma. Jeg fikk oppleve kjærlighet i voksen alder. Jeg fikk starte på nytt. Jeg fikk en ny sjanse. Den skal jeg ikke misbruke.

Det nytter ikke å tenke at jeg var dum. Det nytter ikke å være bitter. Det eneste som nytter er å leve videre. La nåtiden sette nye spor i livet mitt. For jeg er ikke dum. Jeg er sabla sterk. Jeg er sta som et esel. Jeg lar meg ikke knekke. For jeg har et liv å leve. Jeg har en fremtid som jeg gleder meg til! Med kjærlighet som den største drivkraften klarer jeg å finne veien videre!

Vi blogges!