Det er rart hvordan man kan produsere tårer. De siste årene har jeg felt så mange tårer. Det har vært både av smerte, men også av lykke. Jeg er blitt veldig emosjonell. Jeg er blitt veldig sensitiv, og tar veldig fort til tårene. Det er sikkert egentlig en god ting. Men jeg skjemmes litt iblant. For det er vanskelig å holde tårene tilbake i mange ulike settinger. Det har tatt tid å godta akkurat dette. Jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal håndtere det egentlig. For jeg liker ikke å slippe tårene løs overalt heller.
Jeg kan gråte fordi jeg blir veldig stolt eller glad. Jeg kan gråte fordi jeg har smerter som aldri slutter. Jeg kan gråte fordi jeg ser en fremgang som jeg har lengtet etter. Noen ganger gråter jeg fordi jeg rett og slett er mentalt sliten. Det er lov å gråte. Jeg vet det er en helt naturlig ting. Men likevel sliter jeg med å godta at jeg er blitt ekstra følsom etter de siste årenes kamp. Men kampen har satt sine spor. Det må jeg bare erkjenne. At man er sensitiv, er helt naturlig etter alle påkjenningene jeg har vært gjennom i livet mitt.
Jeg vet at det kan gjøre godt etter at man har fått gråte. Men det er ofte en vond vei dit. Jeg forsøker å se positivt på det faktumet at jeg har følelser. Det hjelper meg til å være et godt menneske. Og jeg tror det egentlig er en god egenskap. Jeg forsøker å se så positivt på det som jeg kan. Følelser er ofte både uhåndterbare og vanskelige. Men de er med på å forme oss som mennesker. Livet er ikke en dans på rose. Det er viktig å lette på trykket i blant. Det har hjulpet meg gjennom alle utfordringene til nå i livet mitt!
Vi blogges!
