Så smalt det igjen. Denne gangen på en konsert hvor uskyldige unge mennesker koste seg med sin favoritt musikk. Plutselig ble en kjekk og minnerik konsert omgjort til et terrorangrep. Foreldre har mistet sine barn, og barn har mistet sine foreldre. Mange av ungdommene var der alene, og ble løpende alene utenfor med alvorlige skader, og sår i sjelen som aldri vil gro skikkelig. Det er tragisk. Det er smertefullt. Det er hjerteskjærende for oss alle sammen. For selv om angrepet ikke skjedde i vårt eget land, så angriper det vår frihet til å leve et vanlig liv.
Eksperter og politikere uttalte nok en gang sin medfølelse, og budskapet om at vi må fortsette å leve som før. For terroristene skal ikke få lov til å vinne. Jeg forstår at det er et viktig budskap. Men jammen er det ikke lett å gjennomføre i praksis. For jeg innrømmer det glatt. Jeg er blitt redd. Jeg er blitt livredd for at noe slikt skal skje mot mine barn eller mine kjære. Hvor er vi egentlig trygge? skal barna få lov til å dra av sted på konserter fremover? Skal vi oppsøke store folkemengder? Jeg er sikker på at det kommer tilbake til vårt lille land igjen en gang. Vi slipper ikke unna.
Det provoserer meg faktisk litt av det forventes at man skal leve som før. For jeg ønsker ikke å havne i samme situasjon som mange familier er i akkurat nå. Bunnløs sorg og fortvilelse. Mange klamrer seg til et håp om at deres barn blir funnet i live. Men altfor mange mennesker sitter i dag med en uendelig sorg. De har mistet sine kjære. Hvorfor kan ikke uskyldige ungdommer få lov til å nyte en konsert uten å være i livsfare? Denne gangen gikk terroristen for et ufattelig og grusomt mål. Å ta livet av flest mulig av ungdommene som feiret livet og musikken!
Jeg blir rasende. Jeg blir så sint at jeg nesten ikke finner ord. For det er så uendelig hjerteløst og skremmende. Jeg vet at det ikke nytter å gjemme oss bort i en krok. Vi må leve videre. Men jeg er sint fordi min trygghet forsvinner! Verden blir bare skumlere og skumlere for hver dag som går. Det finnes ikke lenger grenser for hvor de kan angripe oss. De tar fra oss friheten vår. De tar fra oss gleden ved å kunne bevege oss fritt. Jeg tror ikke at jeg er den eneste som blir redd. Og da oppnår jo de det som de ønsker. Det liker jeg heller ikke. Så jeg går ut. Jeg fortsetter livet. Jeg låser oss ikke inne.
Men jeg føler meg ikke trygg lenger. Ingenting er sikkert lenger. En fare som vi ikke kan kontrollere fullt ut finnes i samfunnet vårt. Mennesker som ønsker å drepe. Mennesker som ikke lenger tenker slikt som et vanlig menneske. De finnes der ute, og det skremmer meg skikkelig. Jeg er livredd for at mine barn skal bli deres ofre. For verden har blitt slik at man faktisk ikke kan vite hva morgendagen bringer. Alt vi kan gjøre er å leve. Det viktigste vi kan gjøre er å trosse denne redselen så godt vi kan.
Men jeg kommer til å være ekstra forsiktig. For jeg er glad i familien min, og jeg er glad i livet mitt.
