Dersom man sliter med fysisk sykdom, så er det ofte ganske synlig for andre mennesker. Kanskje man sliter med å gå på vanlig måte. Det hender man har sår eller merker på huden som viser at man har smerter. Men når man sliter med mentale utfordringer, så er det ikke så ofte at det synes. Det er jo for så vidt fint det. Men av og til skulle jeg ønske at folk kunne forstå bedre hva jeg og andre sliter med. For det kan ta veldig lang tid å fikse slike utfordringer. Noen av oss blir tilslutt friske, mens andre må leve med det resten av livet.
Jeg har derfor valgt åpenhet. For ved å skrive og prate om min mentale helse, så er jeg med å fjerne tabu omkring mental helse. Jeg er et reflektert og voksent menneske. Selv om jeg har en diagnose, så er jeg likevel fullt oppegående menneske. Jeg må ta mine forhåndsregler, og det er ikke alt jeg takler. Men likevel fungerer jeg fint i samfunnet vårt. Men jeg ønsker forståelse og respekt. Jeg vil at vi som sliter med mentale utfordringer skal føle oss like mye verd som resten av befolkningen.
Det tar tid å fikse mentale utfordringer. Det er ikke slik at man kan sette eksakt tidsperspektiv på når vi blir friske. Vi kan liksom ikke gipse hjernen vår. Det er viktig å få faglig hjelp, og ta den tiden man trenger. Jeg håper inderlig at min åpenhet kan hjelpe andre mennesker. Jeg håper at min åpenhet får dere til å forstå hvordan livet er med mentale utfordringer. Vi er vanlige mennesker, som trenger hjelp til å sorterer tanker og følelser. Det gjør oss ikke til dårlige mennesker. Vi er faktisk veldig sterke som våger å ta tak i utfordringene våre!
Jeg ba ikke om å få disse utfordringene i mitt liv. Noen dager er jeg både sint og bitter. Men det hjelper ikke. Jeg forsøker isteden å finne den beste veien videre i livet mitt. Jeg må snu det vonde til noe positivt. Derfor bruker jeg mine verktøy for å ha et godt liv sammen med mine kjære! For jeg vil vise at verden går videre. Jeg er her, og jeg har et godt liv!
