Jeg er på en måte litt merkelig. For med meg er det enten eller. Jeg tar enten skikkelig sats, og går “all in”, eller så blir det ingenting. Gang på gang så opplever jeg det slik. Men likevel smiler jeg. For det er bare slik jeg er. Min personlighet er satt sammen på denne måten. Det betyr ikke at jeg alltid liker det. Men jeg er vant med å leve på den måten i min hverdag. Det har blitt tydeligere for meg nå i voksen alder.
Når man mottar behandling så blir man mer kjent med seg selv. Det er på godt og vondt. Men jeg synes det er ganske fascinerende. For nå forstår jeg endelig meg selv. Jeg vet hvorfor jeg tenker slik som jeg gjør. Det har lært meg å godta meg selv, og det er en lang prosess som jeg ikke er kommet helt i mål med enda. Men jeg er på god vei. Å lære om seg selv og egne grenser har vært vanskelig og godt på samme tid.
Jeg har møtt meg selv i døren mange ganger. Jeg har fått mer innsikt i eget liv og historie. Jeg er kommet så mye lengre enn jeg våget å håpe på. Jeg føler endelig at livet mitt er på rett kjøl!
Vi blogges!