Jeg så meg selv i speilet her om dagen da jeg dusjet. Jeg så en kropp som hang. Jeg så en kropp som var for stor. Jeg så en kropp som var altfor bleik. Jeg så en kropp som jeg ikke likte. Jeg så ikke at jeg er mye mindre enn jeg var før. Jeg så ikke at jeg faktisk har litt sommerfarge på huden min. Jeg så ikke de fine formene som jeg faktisk har. Neida, jeg så bare den stygge andungen. Den som jeg ikke liker. Den som jeg faktisk skjemmes over å være. Det mennesket som jeg aller helst vil glemme. Det var det jeg så. Den personen som jeg ikke elsker.
Jeg må innrømme at jeg begynte å tenke senere på dagen. Hvorfor tenker jeg slike tanker om min egen kropp? Hvorfor plager jeg meg selv med slike nedsettende tanker? Hvorfor kan jeg ikke godta min egen kropp slik som den er? Det kom noen tårer. For jeg vil ikke tenke slik! Jeg vil være glad i meg selv. Jeg vil like meg selv, og min egen kropp. For jeg trenger ikke å skjemmes over noe som helst. Jeg vet det så inderlig godt, men hjernen min vil ikke la meg få fred.
Som barn hørte jeg daglig i mange år at kroppen min var for stor. Som voksen ble jeg sjikanert i mange år. Jeg har alltid fått vite at jeg var stygg og feit. Jeg vet at det ikke er tilfelle i dag. Jeg får høre hver eneste dag at jeg er elsket. Og jeg blir sakte men sikkert overbevist om at det faktisk stemmer. Men likevel kobler hjernen min inn i gamle spor. Jeg vet at det må ta slutt. For jeg orker ikke å ha det slik. Terapi hjelper, men det tar så lang tid. Og jeg må mange ganger foran speilet før det synker inn.
Hvorfor forteller jeg dette til dere? Jo, fordi altfor mange jenter og gutter sliter med det samme som meg. Altfor mange mennesker på denne jorden skjemmes over egen kropp og utseende. Jeg vil fortelle dem at de ikke er alene. Jeg er en av de. Jeg har kjent det på kroppen i mange år. Men jeg har valgt å kjempe. For jeg fortjener nemlig å ha et godt liv. Det gjør alle dere andre også. Jeg vet at min vei gjennom terapien vil ta lang tid. Men jeg vet at det blir bedre. For jeg har mange flere gode dager nå. Jeg har blitt mer glad i meg selv nå enn tidligere.
De vonde og smertefulle dagene kommer. Men etter dem kommer mange gode dager. Og de er så deilige å oppleve. De dagene hvor jeg smiler, og tørr vise verden at jeg er her! De dagene hvor jeg føler meg skikkelig stilig, og går med hodet høyt gjennom byen! De dagene er gull for meg! Og jeg nyter dem virkelig. For når speilbildet iblant treffer meg midt i ansiktet, og hjernen tar meg inn i mørket igjen, da vet jeg at de gode dagene kommer tilbake!
Husk at der kommer alltid solskinn etter heftig regn!
Vi blogges!