Jeg har veldig lett for å presse meg selv litt for hardt. For jeg vil så gjerne være høflig og grei, og bidra slik som alle andre. Men sannheten er jo den at jeg er nødt til å ta bedre vare på meg selv. For jeg klarer ikke å håndtere alt som skjer rundt meg hvis strikken blir strukket for langt. Jeg merket det senest da jeg var hjemme i Egersund en hel uke. Det var for lenge. Det ble altfor mye. Det var jo hyggelig, men jeg har fått svi veldig i etterkant. For jeg presset meg selv altfor langt. Det ble mye styr med selskap, dugnad, kjøkkenarbeid og sosiale utfordringer. Jeg gikk rett og slett tom på slutten.

Jeg klarte ikke å begrense mine egne handlinger. Jeg ville så gjerne være flink jente, og gjøre det som jeg forventet av meg selv. Jeg ville være med på underholdning. Jeg ville hjelpe til hos min bror. Jeg ville besøke venner og familie. Jeg ville på bytur. Men det ble et hardkjør som kroppen min ikke hadde godt av. Og i ettertid har jeg vært veldig sliten både fysisk og mentalt. Kroppen min har vært veldig stram og anspent de dagene som jeg var i hjembyen min. Så det ble utfordrende med fysioterapi uken etterpå. Og jeg har vært så sliten i perioder at tårene kommer for ingenting. Det er derfor veldig godt at vi har ferie nå!

Det er jeg som må lære meg å sette egne grenser. Jeg må lære meg hva jeg takler og hva jeg ikke takler. Nå vet vi at dette ble i hardeste laget for min del. Det må vi ta lærdom av til neste sommer. Jeg kommer jo på besøk til hjembyen min igjen. Men jeg må sette bremsene mine på. Jeg må ta det mer med ro når jeg er der. For jeg er ikke klar for et slikt opplegg. Det er for sårt der fortsatt. Jeg må gjøre ting som styrker meg. Dette var en viktig, men ganske hard måte å lære det på atter en gang. Jeg må huske på at det ikke er egenrådig å ta vare på sin egen helse! Jeg har fortsatt en vei å gå!

Vi blogges!