Jeg har en ganske stor utfordring som jeg må jobbe med. Og det er vanskelig å snakke om dette. For jeg vet at det er ikke så enkelt å forstå meg alltid. Jeg kan nemlig ikke fortelle alle detaljer om alt. Så det blir liksom litt vanskelig å forklare noen ganger. Men det har seg slik at jeg fikk skikkelig panikkangst en kveld rett før vi dro på ferie. Jeg ble stresset. Jeg ble veldig urolig og klarte ikke å stoppe angsten. Jeg fikk problemer med pusten, og jeg brøt helt sammen i gråt. Og det var fordi min kjære mann ble syk og fikk smerter. Jeg fikk fullstendig panikk, og ble livredd. Han hadde en del smerter, men det var ikke farlig for ham på noe vis. Men jeg friket rett og slett. Og det endte med at han måtte trøste og roe meg. Flaut å innrømme, men det er sannheten. Han var rolig, og jeg gråt hysterisk.
Jeg lever med traumer. Hodet mitt varsler meg om farer selv om det egentlig ikke er farlig. Men fortiden har satt dype spor i min lille hjerne. Hele kroppen min varslet meg om at dette kan gå veldig galt. Og jeg har absolutt ikke noen grunn til å være redd her hjemme nå. For jeg har en rolig og trygg mann som tar godt vare på meg. Men det var en grusom kveld for meg. For jeg knakk helt sammen, og angsten herjet med meg en lang stund. Jeg fikk sannelig erfare at visse opplevelser og traumer sitter hardt i min kropp. Og det ble en skremmende opplevelse for meg. Og min kjære ble jo litt bekymret for sin kone underveis. Heldigvis prater vi om absolutt alt. Så han forstår meg, og godtar at jeg må jobbe meg gjennom dette også sammen med ham.
Faktisk så måtte jeg vente helt til nå før jeg kunne klare å skrive om dette. For det er vanskelig. Men jeg tenker at det er flere mennesker der ute som lever med angst. Og nå vet dere at jeg også er ganske hjelpeløs i visse situasjoner. Men jammen skal jeg komme meg gjennom dette også. Det handler om å stå i det. Lære hjernen at dette ikke er så farlig lenger. Overbevise kroppen min om at dette kommer til å gå helt fint. Alle blir syke innimellom. Selv om jeg sikkert noen ganger tror at min kjære mann er en slags robot….Neida jeg vet veldig godt at han er et menneske og kan bli syk. Men jeg må lære meg at selv om han blir syk, så er han fortsatt like snill, trygg og god mot meg.
Jeg må lære hjernen min å tenke annerledes. Der må lages nye tenkemåter og erfaringer inni hodet mitt. Da vil etter hvert traumer og vonde minner blekne og forsvinne for godt. Det vil ta veldig lang tid. Men jeg skal komme dit en dag. For min fortid skal ikke ødelegge fremtiden min.
Vi blogges!