Jeg har hatt en del samtaler den siste tiden. Jeg har møtt mennesker som jeg har fått lov til å bli bedre kjent med. Og de har snakket til meg i fortrolighet om sine liv og erfaringer. Jeg blir veldig rørt når jeg blir vist en slik tillit. Det er stort for meg at mennesker ønsker å åpne seg. Og jeg er veldig klar over at jeg kan være en venn, men ikke psykolog. Jeg gir dem råd, og henviser dem videre til helsevesenet og ulike møteplasser. For jeg må samtidig verne litt om meg selv, og jeg kan ikke være den som skal redde hele verden. Men jeg kan være en venn, og jeg kan lytte til det som de har på hjertet. Heldigvis vet jeg mer om hvor de kan få hjelp. Og jeg forsøker å oppmuntre dem til å motta hjelp, og være sosiale sammen med meg og andre som er i samme situasjon.
Jeg møter alle mennesker med et åpent sinn. Jeg vet at vi alle sammen har levd ett liv. Det kommer til å inneholde både godt og vondt. Jeg har stor tro på at vi kan hjelpe hverandre ved å lytte. Og vi kan driste oss til å gi råd dersom det er ønskelig og naturlig. Men jeg er blitt veldig sikker på hvor mine grenser går som medmenneske. Rett og slett fordi jeg må beskytte meg selv. Jeg har ikke mulighet til å bære på alt for alle andre. Så sterk er jeg ikke. Men jeg forsøker likevel å hjelpe med det som jeg kan.
Jeg vet at jeg får god hjelp i å være en del av et felleskap. Og jeg er veldig glad for alle som ønsker å delta sammen med meg. Det kommer nok til å bli en del sterke opplevelser for meg fremover. Så jeg kommer til å bli rørt. Jeg kommer til å kjenne på sterke følelser underveis. Men jeg er sikker på at det blir en bra høst med mange gode opplevelser!
Vi blogges!
