Nå er det full fest i Mandal. Det er Skalldyrfestivalen denne helgen, og for mange er det årets store høydepunkt. Men jeg er ikke så veldig begeistret. Det blir rett og slett for masse folk for min del. Jeg blir dessverre fort urolig av slike opplegg, så jeg er glad for at min kjære mann er hjemme i helgen. Det er godt å være flere når ungene skal av sted på festivalen. Eldstemann får gå sammen med sine kompiser, men minstemann må fotfølges. Sånn blir jeg stresset av. Så det er litt usikkert om jeg skal være med i det hele tatt. For mitt stress smitter over på barnet mitt, og det er ikke det beste for noen av oss. Vi får se hvilken form jeg er i når man skal av sted.
Det er selvfølgelig mange fordeler for Mandal med festivalen. Det generer penger i kassen for butikkene og restaurantene. Jeg forstår godt at disse dagene er viktige for handelsstanden. Slik er det bare, og jeg er glad for at mange koser seg. Men jeg må altså innrømme at det er vanskelig. Jeg er litt lei meg fordi det er slik for min del. Men jeg forsøker jo å komme over den verste skrekken. Det er viktig å eksponere seg gradvis fir det man frykter. Men jeg er bare litt usikker på hvor mine grenser går når det kommer til dette kaoset.
Jeg tror mange mennesker sliter med store folkemengder. Det er ikke lett i dagens samfunn å leve uten å bli redd. Jeg har nok litt å jobbe med i den sammenhengen også. For samfunnet er ikke slik som før. Jeg krysser fingrene for at årets festival blir en positiv opplevelse for små og store her i Mandal! Så får vi se hvor mye jeg eksponerer meg selv for denne frykten!
Vi blogges!