Man lager seg ulike strategier i gjennom livet. En av mine strategier har vært å bli sint når man egentlig er trist. For når jeg skal klare å komme meg gjennom noe som er veldig vanskelig og sårt, da blir jeg hard, streng og ganske brå. Jeg var i en periode helt avhengig av å kunne føle på sinnet for å komme meg gjennom dagene. Jeg har deltatt i mange vonde møter. Da har jeg kommet meg inn i min egen boble. Jeg har måttet hente frem krefter slik at klarer å holde fokuset på det som er viktig. Og jeg klarer det stort sett alltid. Men nå har jeg kjent på en tristhet inni meg. Og den må få lov til å komme ut. Jeg liker det ikke, for det blir så mange tårer. Men jeg må la det få komme ut litt og litt. Det får jeg hjelp til.

For å komme seg velberget gjennom en slik krise i livet, så må man tøyle sine egne følelser. For jeg klarer ikke utrette noe når jeg er veldig trist. Da synker jeg sammen som en vaskeklut, og tårene flommer over. Men jeg har holdt meg litt for lenge. Det har vært hardt, men helt nødvendig. Men det er viktig for mitt eget følelsesliv at jeg lar det triste få komme ut. Sorgen over alt som gikk galt. Sviket som var så utrolig stort, og som ødela så veldig mye. Når jeg nå klarer å slippe det ut gradvis, så merker jeg at kropp og sinn blir stadig lettere. For det har vært en veldig tung bør å bære på. Men jeg har virkelig hatt behov for å stenge følelsene litt ned for å komme oss gjennom de verste årene.

Heldigvis er vi kommet veldig langt. Jeg kan prate om ting uten å bryte sammen. Jeg kan fortelle min historie, og dele av mine erfaringer. Men her hjemme bak lukkede dører må tårene få komme ut iblant. For jeg har fortsatt sår som ikke er grodd helt sammen. Jeg kan fortsatt kjenne på smerten som traumene gir meg både natt og dag. Det er en lang reise, dette livet her. Man skal gå lengre enn langt. Man skal komme seg gjennom vinter og vår. Det er mange ting som skal takles. Og jeg skal stå stødig i de stormene som kommer mot oss.

Heldigvis er jeg sterk selv om jeg er svak……