Angsten kom som en flodbølge!

Dette innlegget gjør vondt å skrive, men jeg trenger å få hendelsen ut av kroppen min. For i søndag ettermiddag fikk jeg en veldig ubehagelig opplevelse her hjemme på kjøkkenet mitt. Alt var såre vel. Vi hadde hatt en fin helg sammen, og alt var helt i orden. Vi hadde kost oss sammen, og fått gjort en del ting både ute og inne i løpet av helgen. Ingen vonde ord eller diskusjoner. Stemningen var veldig fin. Min kjære mann hadde en liten middagshvil mens jeg bakte rundstykker slik jeg alltid gjør på søndagen. Min kjære mann stod opp, og vi skulle lage middagen sammen. Det gjør vi ofte i helgene, og vi liker å jobbe sammen på kjøkkenet. Jeg stod ved komfyren, og steikte kyllingfilet. Da min kjære mann skulle kaste noe i søppelet ble han litt irritert over at søppelposen var overfylt. Han sa : AArgh! søppelen er full! Det var ikke ment som kjeft på meg, heller en liten frustrasjon over at søppelen var overfylt.

I løpet av 5 sekunder ble min dag forandret fra fin til et mareritt. En flodbølge av redsel, angst og følelser kom over meg. Hodet mitt slo full alarm i løpet at få sekunder, og jeg mistet kontrollen over mine tanker og følelser. Tårene flommet aldeles over. Min kjære slapp alt han hadde, og tok meg inn i sin favn. Han forstod med en gang at jeg fikk post traumatisk stress reaksjon. Jeg gråt og hulket. Kroppen skalv, og jeg slet med å få puste skikkelig. Han snakket rolig til meg, og bad meg puste med magen. Jeg ble kvalm og uvel. Tårene kom i store strømmer mens jeg forsøkte å si til meg selv at alt var trygt og greit rundt meg. Men kroppen tok liksom helt av. Det er noe av det verste jeg har opplevd av angst.

Min kjære mann er fantastisk, og veldig forståelsesfull. Men det er jo ikke så greit for ham å se at kona blir så vettskremt og ut av seg på grunn av  en liten kommentar. Heldigvis har vi snakket masse om hvordan det er å leve med Post Traumatisk Stress Angst. Så han vet hva som skjer med hodet mitt der og da. Jeg må likevel si at det er forferdelig vondt for meg. For jeg vil jo at han skal få si det han tenker på. Jeg vet at hodet mitt er traumatisert. Men det er likevel skremmende når det skjer slik som dette. Jeg var veldig uvel og utladet i mange timer. Faktisk så er jeg sliten i dag også. Det er så utrolig vanskelig å forklare til dere som leser. For det er en flodbølge av redsel og frykt som kommer mot meg når hjernen min varsler fare. 

Jeg kjente på mange følelser i etterkant. Jeg ble veldig trist og lei meg. Jeg fikk så vondt av min kjære mann. Han hjalp meg så godt han bare kunne. Jeg får så utrolig mye varme og støtte fra ham. Jeg blir lei meg fordi jeg innser at jeg har en lang vei å gå. Jeg har fått varige skader, og jeg må belage meg på å bruke mange år på å bli bedre. Det er lenge siden forrige utbrudd av en slik karakter. Men når det plutselig kommer, så blir alt veldig sårt og vanskelig for meg atter en gang. Jeg blir på en måte konfrontert med mine skader på en ubarmhjertig måte. Jeg håper det blir veldig lenge til neste gang hodet mitt sår alarm. For der er ingen som helst grunn til å reagere på denne måten. Jeg har det så utrolig godt. 

Så ble jeg sint. Rett og slett skikkelig forbannet på min fortid! For det er veldig vondt å måtte leve på denne måten mange år etter at jeg endret mitt liv. Jeg kjente på en fortvilelse og et hat. En bitterhet som jeg forsøker å jage bort. For jeg vil ikke bruke min energi på den delen av mitt liv. Men sinnet kom, og noen gloser kom ut av min munn. Det måtte bare komme ut i ren fortvilelse og avmakt. Heldigvis holdt min mann meg godt fast, og han slapp meg ikke. Han stod med meg gjennom disse minuttene. Og vi fikk pratet masse om dette når jeg hadde roet meg ned igjen. Men resten av dagen var ødelagt for min del. Det er veldig vondt for meg å oppleve slike hendelser. Og denne gangen reagerte hjernen min så brutalt og kjapt. Jeg rakk ikke å kunne overbevise meg selv om at alt var ok før flodbølgen kom over meg.

Slik er det å leve med Post Traumatisk Stress Angst. Velkommen inn i min hverdag. Slik kan altså dagen skifte fra god til vond i løpet av sekunder. Jeg lar Dere få vite dette fordi jeg ikke vil kjenne på den skamfølelsen som jeg har iblant. For jeg kan ikke noe for at jeg er slik som jeg er. Og i 2017 skal det være plass til meg også. Jeg håper at Dere skjønner litt mer om hva det vil si å ha en slik diagnose. Kanskje min åpenhet kan hjelpe andre som lever med samme diagnose. For jeg har stablet meg selv på beina igjen! Jeg er litt ekstra sliten i dag, men ellers så klarer jeg meg fint! Livet skifter kanskje veldig fort. Men jeg overlever hver eneste gang, og jeg blir sterkere! Det hjelper skrive dette. Det hjelper å snakke om det. For da tar jeg kontrollen over situasjonen, og det er ikke farlig for meg lenger!

Takk for at Du leste dette innlegget!

Vi blogges!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

Wenche Larsen Gundersen

Wenche Larsen Gundersen

40, Mandal

Jeg heter Wenche Larsen Gundersen, er gift og mamma til to prinser! Her kan dere følge meg i min hverdag gjennom oppturer og nedturer! Jeg driver også WeLG foredrag, og deler mine personlige erfaringer med dere!

Kategorier

Arkiv

hits