Jeg holdt ett innlegg for alle deltakerne som var med til Knaben. Der fortalte jeg åpent og ærlig om min psykiske lidelse, og min fortid. Jeg ville at de skulle få bli kjent med meg, og få en forståelse for hvorfor jeg velger å være så aktiv i Mental Helse. Jeg snakket om min angst og min sårbarhet og usikkerhet. Det ble veldig stille i lokalet. Mange av dem satt med åpen munn, og var tydeligvis veldig overasket over min historie og hverdag. Så fikk jeg noen spørsmål, og jeg svarte så godt som jeg kunne. Det var ganske intenst, men likevel god stemning i kjellerstuen.
Så fikk jeg vite fra dem at jeg skjuler min psykiske sykdom veldig bra. Det kom som et sjokk på dem at jeg slet så veldig. Og jeg fikk det som en positiv tilbakemelding. Men jeg ble likevel liggende å tenke denne kvelden. For jeg er jo glad for å virke frisk og oppegående. Men samtidig så ble det noe å tenke over. For skjuler jeg det virkelig så godt? Er det en god ting å skjule det så godt? For meg så ble det faktisk slik at jeg tenkte mye på det den natten. Jeg kom frem til at det er godt jeg ser frisk ut. Men desto viktigere å være åpen om hvordan jeg egentlig har det. For sykdommen synes altså ikke utenpå. Og hvis jeg ønsker forståelse, så må jeg dele av meg selv. Jeg må fortsette å skrive og prate åpent om psykisk helse!
Jeg fikk så mange gode ord, og gode klemmer! Det varmer hjertet mitt, og jeg føler at det er riktig sted for meg å være. Jeg fikk også mange tilbakemeldinger som gjorde sterkt inntrykk på meg. Når jeg kan være stemme og ansikt for dem som enda ikke er sterke nok til å klare det. Når det gir andre mennesker håp og trøst, ja da er det virkelig viktig for meg å fortsette mitt arbeid! Jeg merket at innlegget mitt gav dem noe å tenke over. De fikk se at jeg velger å kjempe denne kampen for oss alle sammen. Sammen med mange frivillige mennesker forsøker jeg å gjøre en forskjell!
Det gav meg pågangsmot, og det gav meg ny energi til å jobbe videre!
Vi blogges!
