Jeg jobber med et veldig stort og personlig prosjekt. Jeg vil elske meg selv akkurat slik som jeg er! Det kommer til å være et livslangt prosjekt, og sluttrapporten skrives vel egentlig aldri. Det vil kreve veldig mange delmål, og jeg må tenke strukturert på saken. For jeg kommer til å møte veldig mange problemstillinger underveis. Noen av disse problemstillingene vil holde meg våken om natten. Kanskje til og med gjøre at jeg feller en tåre. Å elske sin egen kropp føles iblant nesten helt umulig! Det virker som at det blir for mange kameler å svelge underveis i prosessen. For hvordan i huleste skal man klare å elske sin egen kropp?
Noen ganger når jeg ser meg selv naken, så gremmes jeg! Jeg ser kun alt det som jeg føler er negativt og stygt. Det er liksom ikke måte på hvor mye galt jeg klarer å finne om min egen kropp der jeg står. Jeg spinner i gang en hel haug med selvskadende argumenter, og lar dem bli slengt i ansiktet mitt atter en gang! Det er ikke særlig snilt gjort. Jeg bør heller snakke fint til den kroppen som står i speilet. Si noen positive setninger som kan hjelpe meg gjennom dagen! Ikke fokusere på antall kg eller grusom tyngdekraft.
Dette prosjektet har vi alle sammen! Hver enkelt av oss har vårt eget prosjekt. En kropp som har båret oss gjennom livet. Som er med oss i motgang og medgang. Som er med på å gi oss erfaringer som vil bygge oss som mennesker. Dette prosjektet handler om den enkeltes grunnmur. Ditt helt eget fundament som skal holde deg oppe gjennom hverdagen. Jeg vet at jeg må jobbe masse med mitt prosjekt. Jeg er på ingen måte i mål nå. Men jeg har begynt å snu det vonde til noe godt. Jeg har satt i gang en omveltning som kommer til å ta lang tid. Men det kommer til å bli veldig bra!
Jeg skal ikke stryke på dette prosjektet! Jeg skal oppnå det resultatet som gir meg en god følelse i kropp og sjel! Jeg trenger ikke topp karakter på dette prosjektet. Men jeg skal jobbe så godt jeg bare kan!
Vi blogges!
