Jeg slet i veldig mange år, og skjulte den brutale sannheten. Jeg holdt de vanskelige tingene helt for meg selv, og delte det ikke med noen. Jeg orket ikke å ta av lokket. Men til slutt så måtte alt sammen komme frem i lyset. Bloggen har hjulpet meg veldig. For gjennom å skrive disse innleggene, så har jeg sluppet å si veldig mye. Nå familien min leser mine innlegg, så skjønner de steg for steg hva som har foregått. Da er det lettere å svare når de stiller spørsmål. Vi får i gang en kommunikasjon som jeg ikke maktet å startet tidligere. Det har vært veldig viktig for meg. Nå merker jeg at mine aller nærmeste skjønner mer av omfanget av mine utfordringer. 

Det kan være veldig vanskelig å begynne på en sår samtale. Jeg unnlot det veldig lenge. Men gjennom terapi og blogg så har jeg kommet i en posisjon hvor jeg kan prate om ting. Da oppnår vi en felles forståelse for hverandres tanker og følelser rundt dette temaet. Det er ikke lett å skjønne min fortid uten å ta en prat om det. Det nytter ikke å tie det i hjel. Da blir ting så utrolig vanskelig å takle for alle sammen. Jeg har aldri sett på meg selv som en lukket person, men jeg måtte skrive det av meg først. Så ble jeg sterk nok til å snakke sammen om det vonde og såre. Det trigger stadig frem både sorg og sinne, men jeg kan mange ganger diskutere uten å bryte sammen. 

Jeg trenger ikke å si eller skrive alle detaljene. Det er ikke vesentlig å slippe ut absolutt alt sammen. Jeg trenger min egen private sone som bare tilhører meg og min ektemann. Heldigvis så snakker vi veldig godt sammen, og det er en utrolig god støtte i en tøff hverdag. Jeg kjenner på en glede over livet. Endelig føler at livet er kommet på riktig spor for oss alle sammen!