Noen ganger kommer der ord som er som kniver i hjertet mitt. Når det vonde herjer med sjel og sinn, så kommer de vondeste tingene frem i lyset atter en gang. Jeg må manne meg opp. Stå stødig, og være sterk. Ta imot det som kommer. Forsøke å ta det innover meg på en rolig og god måte. Men så klarer jeg det ikke. Når tårene kommer pressende på fordi hjertet mitt blir såret. Vonde tanker og minner kommer frem igjen. og jeg vet ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dagen. Angsten herjer, og jeg kjenner at kontrollen forsvinner for et øyeblikk. Da vet jeg ikke hvordan jeg skal klare det. Jeg er nemlig bare et menneske. Jeg er ikke alltid så veldig flink og rolig. Noen ganger kommer panikken frem i lyset, og jeg vet ikke når det roer seg igjen. Jeg må bare vente. Holde rundt, og holde ut. La de vonde ordene komme selv om de sårer meg.
Så kommer etterdønningene etterpå. Når jeg sitter alene igjen, og må fordøye inntrykkene etter denne runden. Da kommer sinnet og frustrasjonen frem. Jeg blir rasende på fortiden, og føler at jeg sitter igjen alene med hele oppryddingen. Det hjelper å bli litt sint. Det er bedre enn å bare være helt fortvilet over egen situasjon. Man må rett og slett finne de følelsene som gir pågangsmot og nye krefter. Jeg vet at det kanskje ikke er så sunt å være sint. Men noen ganger er jeg nødt til å være det. Så kan jeg roe meg gradvis ned igjen, og finne balansen i meg selv. Det kan ta få minutter, men det kan noen ganger ta lengre tid. Jeg lander alltid, og jeg er fast bestemt på at jeg skal klare det.
Det gjør så uendelig vondt noen ganger. Jeg kan ikke forklare det engang med ord. For det er en sorg som ikke kan beskrives. Jeg må bare klare å finne den roen som behøves. Og jeg er heldigvis i stand til å klare det. Det er bare det at noen ganger glipper det. Jeg må la det slippe ut. Tårene må få komme. Jeg håper at vi etter hvert kan se tilbake på denne tiden, og tenke at alt er over nå. Vi skal komme oss velberget gjennom det.
Vi blogges!
