Jeg liker å ha prosjekter, og det holder meg i aktivitet. Sånn sett er det jo positivt å være aktiv. Jeg holder meg i aktivitet slik at depresjoner ikke skal få slå rot i meg igjen. Men det kan også gå litt vel langt. For jeg merker på meg selv at jeg ikke helt vil gå inn i det som er vanskelig og vondt. Jeg vil så gjerne si meg ferdig med fortiden, og kun tenke fremover. Men det er komplett umulig å få til. Vi har enda en del i ryggsekken som må sorteres. det tar tid, og det gjør vondt. Jeg er sterk, og hjelper til med det som behøves. Men for min egen del så merker jeg at det blir liksom lettere å skyve det litt vekk i noen perioder.
Men så kommer det mot meg som en flodbølge, og jeg må jobbe hardt for ikke å synke. Det er liksom ikke så lett å slippe unna disse traumene. Jeg jobber iherdig, men de fanger meg igjen og igjen. Det er en evig kamp, og jeg blir liksom ikke fornøyd med meg selv. Sannheten er at jeg ikke kan styre alt dette selv om jeg ønsker det. Skadene er for store. Jeg har fått varige men, og jeg må jobbe meg gjennom det resten av livet. Det er snakk om altfor mange år med vonde opplevelser. Kroppen kan bli mindre redd etter hvert, men det sitter likevel i ryggmargen min.
Jeg må innfinne meg med det. Det kommer til å ta lang tid. Og jeg må la meg selv være glad og fornøyd underveis. For jammen har jeg jobbet veldig hardt med dette. Jeg er alltid på jakt etter å nå nye mål. Jeg tror det redder meg fra mye tungsinn. Det gir meg påfyll av energi. Jeg glemmer det vonde litt iblant, og det gjør så godt. Men jeg er ikke sikker på om jeg noen gang blir helt fornøyd!
Vi blogges!
