Noen ganger så blir jeg redd. Engstelig for reaksjoner etter et innlegg som kanskje rører i noe som er vanskelig eller sårt. Det har hendt et par ganger at jeg har slettet innlegg som egentlig skulle komme på bloggen min. Rett og slett fordi det har blitt for nært eller provoserende. Når jeg skriver innlegg til bloggen, så kommer det fra hjertet mitt. Det er ikke alltid jeg kan publisere alt det som kommer ut. Jeg er klar over at jeg må stå inne for alt som jeg skriver på bloggen min. Derfor passer jeg litt ekstra på. Jeg vil nemlig ikke angre på et innlegg. Jeg har ikke noen innlegg nå som jeg angrer på.
Men jeg tenker over hva jeg skriver. Jeg er nødt til å lese gjennom det flere ganger, og være sikker på at det er ok å poste dette. For det ligger ute på internett for alltid. Jeg føler meg voksen og ansvarlig, så det er en selvfølge for meg å være gjennomtenkt. Jeg har nemlig en familie å ta hensyn til. De skal ikke måtte lide på grunn av min blogg. Men vi har en åpenhet her hjemme som er sterkere og dypere enn andre. Vi har nemlig en fortid som har satt dype spor i oss, og gitt oss et annet perspektiv på livet. Jeg vet at vi snakker sammen om veldig mye som er sterkt og vanskelig. Men det styrker oss som familie.
Jeg har heldigvis en flott heiagjeng i dere som følger bloggen min! Dere er fantastiske til å kommentere på Facebook, og gir meg så fine tilbakemeldinger underveis. Det er med på å gjøre meg sterkere i meg selv. Jeg håper at det kommer til å fortsette slik fremover. Men jeg vil alltid ha en liten redsel inni meg. For jeg vet at mine meninger og tanker iblant kan sette følelser i sving hos enkelte mennesker.
