Jeg har vært mye ute de siste dagene. Jeg har lagt vekk stress og oppgaver. Fokusert på å ta vare på kroppen min. Slappe av, og gå turer ute i Furulunden. Det er god medisin for hele meg. Jeg kjenner at det hjelper meg. Solen jager vekk tungsinnet. Jeg har hatt med meg gode venninner på turene, og vi har snakket om masse rart! Jeg vet veldig godt at min rekonvalesens komner til å ta lang tid. Men jeg føler at jeg er på riktig spor. Jeg har tatt tak i situasjonen min. Jeg vil gjøre mye mer i livet mitt. Da må jeg passe mye bedre på kroppen min.
Frisk luft renser virkelig hjernen! Jeg har møtt på masse mennesker ute. Vi har sett på fugler og ekorn. Vi har sett på istapper og vann . Solen har varmet ansiktet, og kulda har gitt meg røde kinn. Jeg har brukt kroppen på en mild måte. Jeg har nok en gang fått bevis på at fysisk aktivitet er et godt verktøy for å minske depresjon og stabilisere psyken. Det er viktig for meg å bruke de verktøyene som har hjulpet meg tidligere. Nå skjønner jeg også mer av hvordan jeg har tøyet strikken. Kroppen min klarer ikke for hard trening. Jeg må derfor ta mer hensyn til mine revmatiske sykdommer fremover.
Heldigvis lærer vi hele livet! Jeg gleder meg til kroppen blir bedre. Jeg har mange ting som jeg vil jobbe videre med. Det er fullt mulig å få til. Men jeg må la helsen og familien komme aller først. Jeg er ikke den enkleste pasienten. Jeg er så utålmodig. Men denne prosessen kommer til å ta tid! Jeg håper inderlig at jeg nå kan finne en god plan for fremtiden.
Vi blogges!