I dag skal jeg skrive et innlegg som jeg ikke hadde trodd ville skje. Men jeg føler for å skrive litt om Sophie Elise. Bloggeren som man enten elsker eller hater. Som får pes for sitt fokus på utseende og plastiske operasjoner samtidig som hun er en viktig stemme på andre områder. Jeg skal ærlig innrømme at jeg også i perioder blir rimelig matt på alle de lettkledde bildene, og hvordan denne jenta fremstiller seg selv. Men så må vi aldri glemme at denne jenta er et menneske akkurat slik som deg og meg. Som har sin egen historie, og sin egen ryggsekk å bære. Når jeg blir usikker på et kjent menneske, så velger jeg ofte å lese litt mer om vedkommende. Gå litt mer inn i dybden. For det bor så mye i mennesker som vi ikke alltid ser i media. Jeg ble nysgjerrig. Så jeg la meg på sofaen, og så på Sophie Elises verden på tv2 sumo. Og jeg tenkte at jeg skulle legge til side alle fordommer og ulikheter mellom oss.
For vi er ekstremt forskjellige. Jeg kjenner henne ikke i det hele tatt. Men vi har likevel to ting til felles. Vi har begge en blogg, og vi vet begge hva depresjon egentlig er. Når jeg ser at et annet menneske offentlig snakker om sin psykiske helse, så merker jeg at det berører meg. Det koster nemlig mye å snakke offentlig om sin egen psykiske helse. Hun er i starten på sitt liv som voksen. Jeg har noen flere år på baken. Hun er ung, nett og har stort fokus på kropp og utseende. Jeg går her med min kropp, og ønsker ikke å vise den frem til noen. Men jeg vet at når man velger å være åpen, så vil det sette sitt preg på deg som person. Jeg ville derfor se mer, og kanskje forstå henne bedre ved å se på hennes verden.
Jeg ble berørt. For i denne serien fikk jeg se en annen jente. En jente som forsøker å finne sin egen vei gjennom livet. Som er livredd for å skuffe noen med sine tanker og meninger. Som knekker sammen foran kameraet når sjikanen kommer rett i ansiktet på henne. Hun forteller om mobbing i flere år, og hvordan det gjør henne svært usikker på hennes kropp og utseende. Det gjør inntrykk når hennes alle beste venner våger å ta diskusjonen med henne, og fortelle hva de tenker og bekymrer seg over. Men det er da hun lar oss få se den ekte jenta bak all kirurgi og Botox. Den jenta som er sårbar og preget av det som har skjedd tidligere i livet. Slike ting gjør inntrykk på meg som person og medmenneske. For jeg ønsker ikke å dømme andre mennesker. Men så er det akkurat det jeg har gjort når det kommer til toppbloggeren Sophie Elise. Og det er jeg ikke noe stolt over å måtte erkjenne.
Hun vet at hun har et stort ansvar. Tid tider så spiser det henne opp innvendig. Når hun må ha 100 likes på et bilde på Instagram i løpet av et minutt for å være fornøyd. Da ser man hvor mye presset er på henne. Og hun legger ikke skylden på noen andre enn seg selv. For hun har valgt denne veien selv. Men jeg føler at vi dømmer henne altfor hardt mange ganger. Jenta er i starten av tyveårene. Jeg skulle inderlig ønske at hun var så sterk inni seg selv at hun ikke behøvde Botox og plastiske operasjoner for å føle seg god eller fin nok. Men den jobben må hun gjøre selv på innsiden. Og til syvende og sist er det hennes eget valg. Det er hennes kropp. Men jo mer vi kritiserer og dømmer, jo mer blir trangen for å bli enda bedre eller mer perfekt. Samfunnet er med på å gjøre presset enda større. Vi må ikke glemme at der ligger alltid en historie bak. Hendelser og episoder som former livene våre. Sophie Elise har helt klart sin ryggsekk som hun tar med seg i hverdagen. Vi trenger ikke å legge flere mursteiner i hennes sekk!
Så vil der helt klart komme blogginnlegg og lettkledde bilder som jeg ikke liker. Men det er ikke noe vits i å mislike et menneske for det. Jeg vil heller gi henne raushet og kjærlighet. For jeg har lyst å verdsette det mennesket som hun faktisk er. Hun har gode venner, og en familie som alltid er der. Jeg fikk et annet inntrykk av rosabloggeren. Jeg så en jente som har bein i nesen, som forsøker å finne sin vei i livet. Men som også sliter med sine personlige ting. Som har en selvtillit som svinger mer enn vi aner. Jeg har tenkt å ønske henne alt godt. Selv om noen sikkert mener det er tullete av meg. Jeg liker mennesker. Jeg ville se mennesket bak rosabloggeren. Jeg fant et menneske som jeg faktisk likte.
Vi blogges!