Jeg kjente det i hele meg. Når Tone Damli sang til Tor Endresen på Hver Gang Vi Møtes, så trigget det følelser inni meg. For budskapet i den sangen er så nydelig og sterk. Jeg har hørt på denne sangen siden jeg var liten jente. For jeg var så fan av denne bergenseren at det danket ut alle amerikanske popidoler. Jeg så Lollipop på tv sammen med mine foreldre i flere år. Jeg var med å show. Det var liksom ikke måte på hvor flinke de var til å skape god stemning. Jeg fikk en kassett med hvor denne sangen var. Jeg hørte på den dag etter dag. Jeg kan fortsatt teksten på de fleste sangene. Det er rart hvordan noe setter seg fast i hjernen. Derfor gledet jeg meg storveis over at Tor Endresen skulle være med på dette i år.
Jeg elsker norsk musikk. Teksten treffer meg så direkte. Jeg forstår alt, og det ligger der som en bunnsolid bagasje. Jeg har hørt så utrolig mye på norsk musikk i hele oppveksten min. Det var kun de kassettene som jeg fikk. Det gikk i Tor Endresen, Sigvart Dagsland, Bjørn Eidsvåg, Karoline Krüger og Sissel Kyrkjebø. Så var det jo også mye Oslo Gospel Choir og Reflex. Vi lyttet jo en del til kristne sanger hjemme hos oss. Jeg hørte alltid på musikk når jeg skulle sove om kveldene. Allerede da var musikk et verktøy som hjalp meg gjennom en vanskelig hverdag. Jeg hadde få venner, og mange ting var svært vanskelige. Da var det deilig å tenke seg vekk i musikken. Jeg hadde mange drømmer om å stå på scenen selv. Jeg kunne øve og øve på sang når jeg var alene hjemme.
Det er veldig rart å tenke tilbake på dette nå. Nå ser jeg nemlig hele mønsteret i livet mitt. Musikk har alltid vært viktig i livet mitt. Det har roet meg ned til å kunne sove selv om hjertet mitt hadde det vanskelig. Jeg kom meg gjennom veldig mange vonde ting. Det var en flukt inn i noe som var lettere og gladere. Jeg er glad for at musikken kom til meg så tidlig. Jeg skal aldri legge den vekk igjen. Det er altfor viktig for meg. På en eller annen måte kommer musikken alltid til å være en del av min hverdag og mitt yrke. Drømmen om en egen plate lever fortsatt. Kanskje oppnår jeg det en gang! Livet har lært meg til å aldri gi opp drømmene mine!
Vi blogges!
