Foto av Camilla Adriaenssens.
Jeg lever med angst i min hverdag. Det kan du ikke se på meg om du møter meg i butikken. Faktisk så kan jeg se svært oppegående ut. Jeg kan være fint kledd, og sminket. Jeg kan være blid og utadvendt. Jeg kan være pratsom, og se ut som at jeg har full kontroll på livet mitt. Men så er innsiden min fanget av angsten. Den vonde smerten som spiser meg opp fra innsiden. Som gjør at jeg får hjertebank, og veldig høy puls. Jeg kan være veldig kvalm, men likevel sitte å spise sammen med deg. For jeg gjør alt jeg bare kan for å beholde kontrollen. Jeg vil ikke miste masken min. Jeg nekter å la angsten ta kontrollen over hele livet mitt. Derfor er jeg ute selv om jeg føler meg syk.
Jeg kan bruke enormt mye krefter når du ikke merker det. For det er viktig for meg å kunne være sosial sammen med dere. Jeg vil være som alle andre. Jeg har lyst å være sammen med venninner. Jeg vil være engasjert. Men det koster meg mye mer enn du tror. Etter en liten bytur kan jeg bli værende på sofaen resten av dagen. Helt utslitt, selv om jeg har smilt og kost meg sammen med deg. Angsten ligger nemlig alltid på lur. Jeg vet ikke alltid når den velger å dukke opp i livet mitt. Dermed er jeg alltid ekstra på vakt. For det kan være at jeg må håndtere et panikkangstanfall akkurat her og nå. Det vil jeg ikke at du skal merke så veldig mye til.
Selv om du er min venn, så velger jeg å ikke si noe. Jeg kjemper ofte min egen kamp i det stille. For det er vanskelig å forklare for deg. Jeg vet at du vil forstå, men jeg lar deg ikke alltid få ta del i det der og da. Jeg kan heller fortelle deg det etterpå. Det handler ikke om deg, men om meg. Det handler om min trang til å ha kontroll over egne følelser. Jeg vil ikke være svak. For det er det angsten gjør med meg. Jeg føler at den suger all kontroll ut av meg der og da. Det er vanskelig å dele med andre akkurat når det skjer. Så jeg kjemper som en løve. Men kun på innsiden dersom jeg er i det offentlige rommet. Jeg forsøker alltid å ha masken på.
Men dersom det skjer her hjemme, så er det ikke noe maske på. Da kommer hikstegråten og den vonde kvalmen frem i synet. Da kan jeg riste i hele kroppen, og virkelig slippe ut tårene. For noen ganger så må jeg slippe taket. Jeg kan ikke holde alt inni meg. Men aller helst må jeg da være alene hjemme, eller sammen med mannen min. For han forstår, og han holder meg fast. Å leve med angst er ingen dans på roser. Det er til tider et stort mareritt. Men jeg har merket meg en forskjell de siste årene. Og derfor klarer jeg å skrive om dette her på bloggen til dere.
Jeg har ikke så mange panikkangstanfall lenger. Det blir lenger mellom hver periode som er dårlig. Men jeg er fortsatt veldig sårbar og skjør. Det skal ikke mye til av gamle triggere før jeg sliter. Men jeg er blitt sterkere inni meg. Jeg vet at det er trygge tider nå. Der skjer ikke noe mer vondt med oss lenger. Vi har det bra, og alt det som var vondt er over for lenge siden. Det er derfor jeg klarer å være optimist. Jeg vet at med tiden så vil angsten bli mindre og mindre. Jeg vil få mer og mer kontroll over egne følelser og tanker. For jeg velger å jobbe meg gjennom det gang på gang.
Jeg velger å dele dette med dere. For jeg vil at dere skal vite. Jeg ønsker at dere skal forstå oss som lever med angst. Da må noen våge å dele av egne erfaringer. Jeg skjuler det kanskje der og da. Men jeg velger likevel å dele det på min måte, og i mine porsjoner. Da føles det trygt å dele. Det er liksom en prosess dette her for meg. Det er viktig for meg at Dere vet, men samtidig så ønsker jeg å ha ting litt for meg selv der og da. Jeg håper at dere forstår meg på dette. Jeg kunne valgt å kun beholde masken på. Men jeg lar den falle. Jeg lever med angst, og kan ikke rømme fra det. Og jeg vil hjelpe andre mennesker som sliter med det samme. Dere er ikke alene!
Vi blogges!