Iblant føler jeg at jeg står helt stille. At jeg ikke kommer meg noen vei. Det kan føles som om jeg ikke klarer å ta noen steg fremover. Men da har jeg lært at jeg må tenke meg nøye om. For sannheten er nemlig en helt annen for min del. Jeg har utviklet meg veldig de siste årene etter at jeg kom ned til Mandal. Sakte men sikkert har tryggheten kommet på plass i livet mitt. De rammene som jeg er så sårt avhengig av for å kunne puste med magen. Jeg trenger den tryggheten på en helt annen måte enn før. For jeg har skjønt hvordan det hele henger sammen. Og jeg er evig takknemlig for den kjærligheten og tryggheten som vi lever i her på Sørlandet. Det kan ikke sammenlignes med noe annet som jeg har opplevd i hele mitt iv.
Sakte men sikkert kommer vi oss fremover. Det kan virke både mørkt og tungt i perioder. Men jammen kommer vi oss fremover likevel. Det handler om å se de bittesmå tingene. Sette sammen vårt eget puslespill, og se et nytt bilde danne seg foran oss. Der vil fortsatt komme stunder hvor det ikke er mulig å se lyset. Men skyene jages da bort av kjærlighetens vind. Det høres kanskje pompøst og klissete ut i noen ører. Men det er sannheten i mitt liv. Den kjærligheten som jeg lever i nå, er helbredende på så mange måter. Da jeg kom ned hit så var jeg så utslitt. Jeg kjempet for å holde meg på beina. Nå er det ikke snakk om å falle sammen på den måten lenger. Jeg har mine dager hvor alt kollapser litt. Men så er jeg tilbake på beina igjen. Godt hjulpet av kjærlighetens krykker.
Jeg er veldig spent på hva fremtiden bringer for oss. Det er mange ting som fortsatt må ordnes. Men jeg har troen på at ting vil ordne seg på en fin måte til slutt. Vi har kommet oss velberget gjennom de verste stormene. Jeg er derfor veldig trygg på at det kommer til å forbli slik. Man skal aldri undervurdere kjærlighetens kraft. Sammen med respekt, så er det verdens viktigste medisin for et såret og knust hjerte.
Vi blogges!
Følg gjerne WeLG Foredrag på YouTube og Instagram!
