Jeg er veldig glad for at vi lever i en verden med mange muligheter. Vi er så heldige som har mulighet til å oppleve nye ting hver eneste dag. Vi kan få oss en utdannelse, en god jobb og etablere en familie! vi kan dra på reiser, og se oss om i verden. Vi kan få hjelp til å takle hverdagen dersom livet blir hardt og vanskelig. Samfunnet vårt er der. Det tar vare på oss. Det er jo meningen i hvert fall. Selvfølgelig er der forbedringspotensialer, men jammen har vi det godt!
Jeg er takknemlig for at jeg kunne få ta en pause. Få tid til å samle sammen livet mitt, og bli sterkere igjen. Ta den tiden som jeg behøver. Ikke måtte stresse så veldig med å få alt perfekt på sekundet. For jeg vil gjerne benytte meg av livets muligheter når tiden er riktig for det. Jeg vet at når min helse blir bedre, så ligger verden foran meg! Jeg skal finne min vei etter hvert. Og da er det veldig spennende å finne sin egen vei på nytt!
Muligheten ligger og venter på oss! Vi kan gjøre de mest utrolige tingene. Så lenge man har vilje og pågangsmot. Da er det masse å gjøre i vår verden! Jeg er helt sikker på at jeg skal oppleve masse mer i livet mitt! Jeg håper virkelig at jeg får oppfylt mange drømmer etter hvert som tiden leger mine sår! Jeg har forhåpentligvis mange år igjen å leve! Det skal bli noen spennende år!
Jeg håper at du også våger å ha drømmer! Jeg håper at du også ser mulighetene, og våger å ta dem! For vi lever bare en gang, og ikke alle muligheter kommer igjen senere! Ta sjansen, og kast deg ut i nye eventyr! Det tror jeg ikke du vil angre på!
Når jeg skriver dette, så sitter jeg her i verdens beste genser. En rosa genser som er myk og deilig. Jeg har den på for aller første gang. Jeg vet jeg kommer til å elske denne genseren. Eneste haken er at den er altfor stor! Jeg falt for fristelsen, og bestilte tre gensere. De så fantastiske ut på bildet. Men de så ikke store ut. Så dermed valgte jo jeg å bestille str. flodhest! For jeg tror jo enda at jeg er skikkelig svær både foran og bak….
Resultatet er jo da at genseren er helt vidunderlig å ha på seg. Men den ser ikke særlig bra ut. Den er diger både framme og bak. Jeg drukner nesten i den. Men gjett om jeg har fått meg nye kosegensere?? Som jeg kan ha på meg her hjemme. Når jeg bare vil slappe av, og ha på tøy som ikke strammer noen plass. Joda, jeg kunne ha sendt dem tilbake. Men jeg klarte jo ikke å sende vekk disse koseplaggene….
Det er kjapt gjort å havne i postordrefella! Det er slettes ikke alt som er like fint i virkeligheten. Så jeg bør nok heller handle lokalt. Hvor der er speil. Så jeg ser at det virkelig passer, og ikke er en stor sekk! For jeg må faktisk skjerpe meg veldig når det kommer til hvilke størrelse jeg skal bruke. Jeg tror fortsatt at jeg må ha store størrelser i absolutt alt. Det trenger jeg faktisk ikke alltid. Men spørsmålet er om jeg nå har lært??
Ja, da koser jeg meg videre i min altfor store genser. Så får jeg håpe at det ikke blir for mange bomkjøp fremover. Muligens jeg lar dem få en runde i tørketrommelen. Kanskje de passer bedre etterpå??
Jeg har kommet i gang med å gå tur igjen. Jeg liker aller best å gå om morgenen. Når ungene er dratt på skolen, og jeg har noen timer for meg selv. Da tar jeg ofte turen ned til Furulunden. Jeg har en løype på litt over 6 km som jeg liker å gå. Men litt bakker innimellom, så får man pulsen litt opp. Noen ganger treffer jeg nesten ingen mennesker. Men mange ganger er jeg slettes ikke alene. Det kommer an på vær og vind.
Når jeg går så bare lever jeg. Jeg har fullt fokus på å flytte beina mine. Komme meg fremover. Være i nuet. Puste fritt, og nyte naturen. Se på strender og havet. Se på rådyr midt i skogen. Følge stiene rundt i Furulunden. Se på hvordan våren er i ferd med å komme frem fra vinterdvalen. Det er så deilig, og det er terapi. I hvert eneste steg. For jeg er bare til. Jeg trenger ikke å bekymre meg for noe som helst akkurat da. Bare gå.
Noen ganger lytter jeg til musikk mens jeg går. Men nå har jeg egentlig likt best å gå uten. For da hører jeg alle fuglene. Da hører jeg vinden som tar i trærne, og havet som bruser langs stranden. Det er noe eget med naturens lyder, og det gir meg en ro. En stillhet som jeg trenger. Det hender jeg stirrer utover havet. Lar alle følelsene bli tatt med vinden. Bare er til. Det er helt ubeskrivelig deilig.
Det kan ofte være hardt å komme seg av sted på stur. Men det er alltid verdt det etterpå. For når jeg kommer hjem, så har jeg det bedre med meg selv. Jeg har fått masse frisk luft. Jeg har fått fysisk aktivitet. Jeg har renset sjelen min. Jeg har hatt terapi uten å prate. Jeg har brukt naturens magiske mekanismer. Det burde du også prøve! God tur!
Jeg har lurt på en ting. Jeg leser en del blogger, og ser mye rart. Men jeg forstår virkelig ikke hvorfor man tror at nakenhet er tillitsvekkende? For meg skurrer det virkelig når kjente bloggere poserer i undertøyet foran speilet, og så brukes bildet i et innlegg hvor man ønsker å bli tatt seriøst! Jeg fatter ikke hvordan en ung pike som poserer i trusa skal gi meg et ønske om å ta hennes budskap på alvor. Det kan godt hende at budskapet bloggeren ønsker å sende, er viktig i seg selv. Men å fronte det med undertøysbilder rimer ikke i mitt hode.
Jeg er sikkert gammeldags. Men jeg vet at jeg ikke er alene. For jeg vet at hvis jeg skulle brukt et bilde av meg selv i undertøyet som lokkemiddel, så ville det bare endt opp med at mitt publikum hadde mistet nattesøvnen istedenfor! Aldri i livet om jeg hadde fått dere til å ta meg seriøst! Jeg er ikke motstander av kropp jeg, men jeg tenker at man kan jo spare litt på kruttet. Nå skal jeg ikke villede dere til å tro at der kommer nakenhet på denne bloggen. Det skjer bare ikke!
Kropp er fint. Det er fint at man er komfortabel med egen kropp og utseende. Det er for så vidt fint å vise at man er trygg på egen kropp. Men jeg sliter aller mest med å finne sammenhengen. Bortsett fra å oppnå høye klikk antall. Så man velger jo selv hvor seriøs man vil være. Det forstår jeg. Der er forskjell på en 20 åring og ei dame på snart 40…men jeg tenker jo litt på hva de ønsker å utlevere seg som. Mange innlegg fra rosabloggerne kan være gode. Bare synd at disse jentene tror at man må flashe rumpa for å bli tatt på alvor….
Denne bloggen blir altså rumpefri. Min kropp blir ikke brukt som lokkemat/eller å skremme livskiten av noen! For den ser aller best ut med klær på! Og jeg vil faktisk bli tatt på alvor for det jeg skriver. Der er jeg nok helt bestemt. Dette blir ikke noen fjollete blogg. Da forblir jeg heller en liten blogger med alle klærne på!
Hver eneste påske får barna våre påskeegg med godteri. Det er en tradisjon som jeg har tatt med meg fra barndommen. Ungene blir like glade hvert eneste år, og det er så kjekt å se! De blir ikke for gamle for denne tradisjonen. Det har hendt at jeg også har fått i voksen alder, og da ble jeg jammen meg veldig glad! Litt kos i løpet av påsken er det ingen som har direkte vondt av. Hos meg får de et stort egg, og så må de fordele spisingen gjennom påsken.
Når ungene var mindre, så gjemte vi eggene rundt på campingplassen. Vi skrev navn på dem, og de var en hel gjeng som var på skattejakt. Nå er det ikke så spennende å gjøre det lenger. Men de blir likevel svært takknemlige for det som vi gir dem. Vanligvis forsøker vi å begrense snop til helgene, men jeg gjør et unntak i påskehøytiden. På camping koser vi oss alltid litt ekstra. Det er koselig for både små og store.
Påske er jammen koselig. Det er vår, og vi kan glemme vinteren. Midten av april er her straks, og det går virkelig mot sommer etter hvert. Jeg nyter tanken. Når påsken er her, så er det liksom ikke så veldig lenge igjen. Det går så fort fremover nå! Jeg håper dere også nyter påskeferien. Jeg har i hvert fall bestemt meg for å nyte hver dag! Det fortjener vi virkelig! Ingenting slår en god påske på camping med familie og venner!
Vi lever i en verden hvor presset øker på oss alle sammen. Man skal ha materielle goder, fast jobb med solid inntekt, ha en god cv, være sosialt aktiv. Vi skal liksom skinne midt i en kaotisk verden med enorme forventninger. Forventinger som vi raskt setter selv, eller som vi får servert i fleisen av eget samfunn. Midt i dette kaoset skal vi ha kontroll på vår egen mentale helse. Vi skal være i balanse. Vi skal stå stødig, og være super sterke kvinner og menn!
For veldig mange av byr dette på store utfordringer i hverdagen. En hverdag som ofte fremkaller angst og uro. Som stadig vekk gir oss triggere. Som hele tiden påminner oss om hvordan vi bør være. Hvordan vi bør se ut. Hvordan vi skal klare å lykkes i verden. Hvordan vi stadig kan oppnå mer suksess. For det er jo så utrolig viktig å lykkes? Midt i dette kaoset sitter vi. Med mentale utfordringer som ingen ser. For mentale utfordringer vises ikke alltid på utsiden!
Jeg er en av disse. En av dem som har en psykisk diagnose. En av alle dem som kjemper litt ekstra for å klare hverdagen. Og jeg er ikke alene. Vi er veldig mange. Det kan være deg, eller din nabo. Din venninne, eller din onkel. Alle kjenner noen som har ekstra utfordringer i hverdagen. Det er ikke noe å skjemmes over. Jeg er opptatt av at vi ikke skal se ned på oss selv. Det har vi faktisk ikke noen grunn til.
Når jeg går i gaten, så kan ingen se på meg at jeg sliter mentalt. Jeg klarer meg fint i det offentlige rom. Men jeg kan likevel kjenne på en sårhet. Jeg tar på en maske for å beskytte meg selv. Jeg ønsker ikke å vise alle andre hvordan jeg kan ha det. Jeg kan prate om det i foredrag, og her på bloggen. Men jeg ønsker jo ikke å få angst slik at alle ser det. Rett og slett fordi jeg da vet at fordommer og uvitenhet vil gjøre mine medmennesker utrygge.
Jeg pleier å si at min mentale diagnose er ikke smittsom. Det er ikke på noen måte farlig å være sammen med meg. Jeg elsker å være sosial, og møte mennesker. Slik er veldig mange. Ikke vær redd for å bli en god venn med oss. Vi trenger det faktisk, og det vil bare være godt for oss alle sammen!
Det er til tider vanskelig å klare en hverdag når man har opplevd sterke traumer. Traumer gir skader på hjernen, og ulike triggere kan utløse angst og panikk. Selv om jeg lever i trygge omgivelser, så har jeg fortsatt en del angst. Rett og slett fordi kroppen min husker ting fra fortiden. Kroppen kan huske ord, setninger, lukter, lyder, følelser. Og kroppen slår alarm. Noen ganger henger jeg ikke med. For jeg forstår ikke alltid hvorfor kroppen reagerer så sterkt. Det blir plutselig veldig ubehagelig og jeg blir svært urolig. Det blir masse følelser på en gang, og jeg bryter sammen.
De øyeblikkene er vonde. Jeg regelrett hater dem. For jeg vil være som alle andre. Jeg vil ikke ha slike utfordringer i min hverdag. For mine nærmeste fortjener ikke å oppleve meg slik. For jeg har det så trygt og godt. Men kroppen har sin egen rytme. Den husker så inderlig godt all urett som er begått. Og etter hver gang jeg får et slikt utbrudd, må jeg analysere for å finne triggeren. Hva var det som vippet kroppen min av pinnen nå? Jeg må lære kroppen min at det ikke er farlig. Jeg må gjennom disse utbruddene for at kroppen skal bytte ut de vonde erfaringene, med gode erfaringer. Slik overvinner jeg angsten gradvis. Det er en kamp. En kamp som jeg til slutt skal vinne. Men jeg har akseptert at det er slik. Det vil ta lang tid. En dag om gangen. Jeg forventer ikke at alle skal forstå meg. Og jeg vet med sikkerhet at ikke alle tror på meg. Det er det som er vondest. For jeg er så ærlig. Men det er mitt liv og min kropp. Det er jeg som har levd mitt liv, og som vet hva det har inneholdt av godt og vondt. Jeg forteller åpent om dette fordi jeg vet at mange har det på samme måte, men de tørr ikke prate om det. Det er trist, Jeg vil ikke leve med munnen lukket. Vi blogges!
Jeg har gått hardt ut. Jeg har sagt at trening er et av mine viktigste verktøy for å takle mentale og fysiske utfordringer. Men jeg har fått en liten smell. For jeg mistet faktisk motivasjonen. Jeg har holdt meg så vidt i gang med en eller mask to treninger per uke. Jeg er avhengig av å være i mye mer fysisk aktivitet enn det for å holde meg unna depresjon og smerter. Men jeg har ikke klart det denne vinteren. Etter jul har det vært for slapt.
Noe av det som var vanskeligst for meg, var å legge om treningen på grunn av betennelser i begge knær. Det ble heftige kurer, og jeg fikk ikke lov å trene inne, eller løpe. Da ble jeg både sur og demotivert. For jeg elsker følelsen av å løpe. Og jeg hadde gode treninger hjemme i høst. Men revmatismen gjør at jeg kun kan trene i ulendt terreng. Null stuegulv og null asfalt. Jeg må trene i Furulunden. Det er et nydelig sted.
Jeg har merket at jeg har blitt mer og mer sliten og tung mentalt. Helt ærlig så har det vært mye privat som jeg ikke kan skrive om her. Min kjære mann har forsøkt å få meg ut på tur. Men jeg har heller valgt sofaen. Det er helt feil taktikk. Nå skal jeg ta grep. Trening har vært min beste mestrings strategi, og den skal jeg videreføre! Så nå må jeg brette opp ermene, og få på plass rutinene igjen!
Jeg skal ikke trene hardt hver dag. Det er helt urealistisk. Men jeg skal forsøke å få gjort fysisk aktivitet hver dag. Det er målet. For jeg har gjort dette før, og det fungerer. Tilbake til de gode verktøyene. Det som har vært bra for meg før. Jeg vet at dette kan skje alle, så jeg er ikke så flau. Men jeg vil gjerne komme tilbake til mine gode rutiner slik at livet blir lysere! Selv om det går bedre på mange måter, så er jeg fortsatt skjør.
Endelig er påskeferien her! Jeg har gledet meg sånn til å få starte på denne ferien sammen med ungene og min kjære mann. Påsken er en herlig tid hvor vi starter opp campingsesongen for fullt, og jeg får en følelse av at våren virkelig er nærme! Denne påsken skal jeg forsøke å senke skuldrene så mye som mulig, og nyte dagene sammen med min kjære familie. Jeg gleder meg til gode middager, sosialt samvær og koselige kvelder.
Dette blir balsam for sjelen. Jeg trenger å få komme bort noen dager nå. Sette i gang med camping, og nyte tiden vi får på Neset. Dette er godt for små og store. Jeg får ned stress nivået betraktelig når jeg er på campingen. Det har jeg bare godt av. Alt styret i hverdagen kommer tidsnok tilbake igjen. Nå skal vi virkelig ha noen koselige dager. Jeg håper vi får brukt grillen litt også. Det er alltid digg med grillmat!
Så får vi finne frem pledd og brettspill. Kortstokken er også på plass. Rolige stunder foran tv blir det nok også tid til. Vi har det veldig godt tilrettelagt slik at både små og store kan kose seg. Det er viktig. Tv til ungene inni vognen, og tv til oss voksne i Iso campen. Da forstyrrer vi ikke hverandre i det hele tatt. Slik unngår man at det blir for tett. Ungene kan se film eller tv, og vi har rikelig med internett. Vi kan ikke klage!
Nå håper jeg virkelig at disse dagene blir fine! Jeg skal i hvert fall nyte dem så godt som overhodet mulig! bloggen kommer som vanlig, så det er bare å sjekke innholdet til de faste tidene! Jeg ønsker dere alle sammen en fin helg, og så håper jeg mange av dere får startet påskeferien allerede i dag! Nyt den! Vi blogges!
Her skal det pakkes. Det er straks klart for årets påskeferie, og jeg har ansvaret for å pakke ned alt vi trenger. Det er litt av en jobb. Men jeg er som vanlig strukturert nok til å ha laget klar lister. Lister til hver enkelt person. Slik er jeg nokså sikker på at jeg klarer å huske det aller meste som hver enkelt trenger i løpet av ferien. Jammen blir det litt når vi skal være på campingen noen dager.
Jeg har pakket mange ganger før. Men jeg blir ganske stresset uansett. Nå er det lenge siden forrige tur, så jeg er litt rusten i pakkingen. Men jeg skal nok få med alt likevel. Heldigvis har vi alt av kopper og kar i vognen. Så vi trenger bare tenke på klær og litt personlige eiendeler pluss mat. Med skiftende værprognoser må det pakkes til all slags vær. Jeg tar alltid med altfor masse klær til meg selv. Men det har hendt at jeg har bommet litt på ungenes pakking. For plutselig er klærne våte eller skitne.
Men det ordner seg jo. Jeg kommer alltid i mål på en eller annen måte. Det viktigste er at alle koser seg, så bryr vi oss ikke så veldig om der er en flekk eller to på buksen. Det er ikke så stivt på camping. Jeg håper at vi får mange helger på camping fremover våren og sommeren. Det er så utrolig kjekt å være der. Nå skal jeg derfor være kjapp og pakke riktig. Så håper jeg vi kommer oss kjapt av sted utpå ettermiddagen i dag.
Det er rart hvordan jeg som et voksent menneske kan glede meg så mye til en ferie! Dette trenger vi nå! Jeg satser på en bil fullstappet med unger og bagasje,. Godt humør og bilsyketabletter! Det går nok fint! Vi blogges!
