De siste ukene har jeg planlagt blogginnleggene på en god måte. Jeg har valgt tre innlegg hver eneste dag til faste tider. Det har vist seg å fungere svært godt. Dere har etter hvert lært når innleggene mine dukker opp. Jeg postlegger innlegg hver dag kl.08.00, kl.15.00 og kl.20.00. Disse innleggene har jeg som regel skrevet i god tid, men det hender jeg poster impulsive innlegg også. Men dette er en måte som fungerer veldig fint for meg!

Jeg kommer til å fortsette slik fremover. Jeg skriver mange innlegg når jeg føler for det, og har fri de dagene hvor jeg ikke ønsker å  skrive noe. Jeg har hatt det mye bedre med meg selv etter at jeg valgte å endre min arbeidsmetode på bloggen. Så jeg er veldig glad for at jeg søkte etter tips, og deltok på webinar. Det kan være lurt å ta til seg kunnskap og tips fra mennesker som har drevet med blogg og formidling lenge.

For når man skal formidle, så må man ha overskudd. Overskudd nok til å kunne få ut de ordene som gir mening. Ikke bare sette seg ned, og ikke ane hva dagens innhold skal være. Tidligere kunne jeg våkne opp om morgenen, og med en gang starte å stresse for å skrive et innlegg. Nå er alle innleggene ferdige for flere dager frem. Jeg kan slappe helt av. Ta det når det kommer. Det er så deilig. Jeg elsker å jobbe med bloggen på denne måten.

Struktur og forutsigbarhet er gull verd i denne bransjen. Det er bra for dere, og bra for meg! Dere vet når det kommer innlegg på min blogg, og jeg kan poste det jeg ønsker. Dessuten kan mange innlegg bare ha godt av å modnes litt før de publiseres. Jeg får tid til å tenke litt mer på hvordan jeg vil formulere meg. Jeg føler selv at det gir resultater. Bloggen min er kommet for å bli. Jeg koser meg med dette. Jeg håper inderlig at dere også gjør det.

Tusen takk for at dere kommer innom bloggen min! Jeg håper dere liker det, og finner bloggen min som et fint sted å være i noen minutter! Vi blogges!

Jeg har kommet frem til at jeg har en stor utfordring i livet mitt. Et problem som jeg alltid har hatt, og som jeg må komme til bunns i. Jeg gir alltid bonn gass! Jeg bare føler at jeg må gjøre alt veldig riktig og veldig omfattende. Jeg kan ikke ha en blogg uten å poste mange innlegg hver eneste dag. Jeg kan ikke være aktiv i organisasjoner uten å være med å styre dem. Skal jeg ha gjester hjemme, så må det alltid være masse mat og alt på stell.

Du tenker kanskje ikke at det er så farlig å være sånn. Men sannheten er at det er ganske slitsomt i lengden. for jeg kan til tider bli så stresset på grunn av et familieselskap at jeg bryter sammen i gråt flere ganger  før gjestene kommer. Jeg kan tenke på hvordan bloggen bør bli større. Jeg kan pushe meg selv altfor langt fordi jeg tror det forventes av meg. Jeg er livredd for å ikke strekke til. For jeg skal ikke være den som ikke mestrer oppgaven jeg har gitt meg selv.

Dette er faktisk farlig. For hos meg sitter det dypt inni sjelen min. Jeg har laget altfor store forventninger til egen mestring på mange plan. Og jeg sliter med å redusere dem ned til akseptabelt nivå. For jeg innser ikke helt hvordan min helse gir meg begrensninger. På trening må jeg holdes igjen fordi jeg går på som en gal Duracell kanin! Og så holder jeg på helt til batteriet går flatt. Jeg må liksom mestre for å være glad i meg selv.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dette jobber jeg med nå. Jeg jobber med å akseptere meg selv akkurat slik som jeg er. Jeg trenger ikke bevise for hele verden at jeg er så flink. Jeg er jo god nok som jeg er. Men jeg må nok innrømme at dette blir vanskelig å bli kvitt. For det er liksom slik jeg har behandlet meg selv i alle år som voksen. Jeg har pushet og pushet. Aldri helt klart å tenke at det er godt nok. Jeg føler alltid at jeg kunne vært bedre. Det er ganske trist å tenke på.

Første steg på veien er som sagt å erkjenne problemet. Deretter kan man komme seg videre. Steg for steg. Jeg har vært så fortvilet over å bli ufør, at jeg bruker bloggen, og mine verv som en kompensasjon for jobb. For jeg bare må jo prestere noe. Jeg kan jo ikke “bare” gå hjemme, og være syk. Jeg har jammen meg en vei å gå. Det er helt sikkert og visst. Med god hjelp fra terapi skal jeg komme meg videre.

Løsningen er ikke å slutte med blogg eller verv. Men jeg må forstå mine innerste behov og tanker. Hva er det som gjør meg så urolig? Hvorfor må jeg til enhver tid prestere noe for andre? Hvorfor har jeg blitt så avhengig av å levere noe? Mange spørsmål, og foreløpig ikke så veldig mange svar. Men jeg er i gang med å grave frem mine innerste tanker rundt dette. De skal jeg prate med terapeuten min med under fire øyne. Jeg deler ikke alt med dere!

Men det finnes flere som meg der ute!  Der er massevis av flinke piker. Jeg tror mange kjenner seg igjen. Men kanskje ikke så mange tørr å erkjenne det overfor seg selv eller andre. Jeg er ikke så redd. Jeg har bare lyst å finne ut av hvorfor jeg er slik som jeg er. For det er ganske slitsomt. Det vil ikke skade å finne ut litt mer om seg selv!

Vi blogges! 

Det kan godt hende at mitt forrige innlegg var litt overaskende for mange. Jeg vet ikke hva dere tenker om meg og mitt. Men jeg vet at jeg er nødt til å gå min egen vei gjennom livet. Jeg er nødt til å finne mine egne svar, og min egen mening i livet. Jeg kan ikke leve eller tenke slik som andre mener jeg burde. Det har jeg gjort i alt for mange år. Jeg må stake ut min egen vei sammen med mine nærmeste.

Jeg har tatt mange valg. Jeg har engasjert meg i ulike organisasjoner. Jeg har funnet min måte å komme meg videre på. Du ville kanskje gjort det annerledes. Det er helt i orden. Men jeg gjør det på min måte. For det er det som hjelper meg videre. Vi har ulike måter å takle livet på. Jeg har fått mine smeller, og forsøker å unngå flere. Da har jeg måtte ta grep, og snu opp ned på det meste.

Det har gitt meg gode resultater. Jeg har det så mye bedre nå enn tidligere! Å finne sin egen vei har vært tøft både fysisk og mentalt. Men jeg er sikker på at jeg går riktig vei nå. Jeg er klar for å oppleve masse mer i livet mitt. Jeg gleder meg til å se hva som venter rundt neste sving. Jeg har positive tanker inni hodet mitt, og er klar for å mestre nye situasjoner! Jeg er stolt over den veien jeg har gått. Jeg er stolt fordi jeg tørr å være meg selv på godt og vondt!

Jeg er sikker på at de tøffeste årene i livet har lært meg aller mest. Jeg vet hva som er godt for meg, og hva jeg ikke skal godta. Jeg kan verne om meg og mine på en helt annen måte nå enn tidligere. Det gjør meg trygg. Trygg nok til å gå mine egne veier!

Vi blogges!

Dette innlegget har jeg vært veldig i tvil om jeg skulle skrive. For det er personlig. Og jeg er litt redd for hvilke reaksjoner som kommer min vei. Men jeg ønsker likevel å skrive, og hvis du leser det nå, så har jeg turt å publisere det til dere. Jeg skal nemlig forsøke å skrive litt om tro og tvil. Om hvordan jeg forholder meg til det å tro på kristendommen. For jeg er kristen, det kan jeg si med en gang. Og det tror jeg nok gjør at mange senker skuldrene ned litte grann.

Jeg er oppvokst i et kristent hjem. Med mor og far som arbeidet i kirken som kirketjener og klokker. Vi har alltid vært aktive på bedehuset. Alle aktiviteter var i kristen regi. Jeg hadde det nok litt for strengt, men jeg hadde det likevel godt. Det er viktig for meg å si. Jeg er veldig glad i min familie. Jeg deltok i kristne kor og korps. Jeg deltok i ulike foreninger både som barn og ungdom. Jeg fikk kristendommen inn fra jeg var bitteliten.

Jeg liker å synge. I mange år gikk dro jeg rundt og evangeliserte i kriker og bedehus.  Alt jeg sang var kristent. Alt skulle synges på norsk, kanskje svensk. Det som skjedde var at privatlivet mitt gikk virkelig galt. Jeg fikk så mange prøvelser, og jeg ble mer og mer stresset og sint på vår Herre. Ja til slutt så greide jeg ikke å kombinere mitt sinne sammen med evangelisering. For jeg klarte ikke å stå inne for det på samme måte som før.

Så jeg sluttet. Jeg sluttet i korene, og jeg sluttet å opptre. Jeg kuttet ut menighetsarbeid. Og jeg fikk nok. Jeg fikk opplevelser med kristne mennesker som gjorde at jeg mistet tiltro til den tilhørigheten jeg før hadde hatt. Og jeg ble så inderlig sint. Faktisk så er jeg nok ganske sint og oppgitt enda. Men jeg har min tro innerst inne. Jeg kan bare ikke dele den med så mange. For det er lov å både være sint, og å tvile.

Jeg har hatt mange tunge tak. Og jeg har foldet mine hender sikkert ti tusen millioner ganger. For jeg har lært at det er makt i de folede hender. Det er det nok. Men jeg lurer fortsatt på hvorfor livet mitt ble så vanskelig. Hvorfor det måtte bli så tungt. Hvorfor kom der så mye vondt akkurat til meg. Jeg har kjeftet, og sagt mye rart opp igjennom årene. Den dag i dag er jeg ikke aktiv i noen menighet, og har ikke ønske om det heller. Min tro handler om meg og vår Herre. Så får det gjenstå å se hvor jeg lander når den tid kommer.

Jeg mener det er lov å ha slike tanker som jeg har, og fortsatt være kristen. Jeg er kristen på min egen måte. Jeg kan stå inne for det. Jeg har min barnetro intakt. Jeg vet at det nok fører til reaksjoner at jeg skriver dette. Men jeg er et voksent menneske som tørr å prate åpent om det meste. Og man trenger ikke være aktiv i en menighet for å være kristen. Det handler om hva man tror i hjertet sitt. Min lille tro holder i massevis. Det er jeg sikker på.

Kanskje du tenker jeg burde ikke si dette høyt. Men kanskje tenker du at det er bra noen tørr. For det å ha en tro er ikke lett. Samme hvilken religion man tilhører, så er det av og til vanskelig. For øyeblikket har jeg mitt å stri med, og jeg klarer rett og slett ikke å late som om noe annet. For i mitt hus er det høyt under taket, og det er lov å både tro og tvile. Mine vanskelige opplevelser har satt sine spor, og jeg mange spørsmål som jeg ønsker svar på. Jeg har min egen sti å gå fremover. Akkurat nå er min tro altfor liten til at jeg kan dele den med noen.

Gjentatte ganger opplever jeg at ingen helt vet hvilke løsninger som bør velges for å få fremgang. Man sittet rundt bordet og drøfter. Men ingenting konkret blir bestemt. Og jeg drar hjem like frustrert og tomhendt som da jeg kom.

Det er fryktelig frustrerende for meg. For man leter hele tiden etter gode løsninger som kan hjelpe. Og mange ganger er det offentlig økonomi som blir problemet. Ressurser. Det evige problemet overalt. 

Men hva med mine ressurser? Hva med mine krefter? Jeg kan liksom aldri gå tom for ressurser . Jeg må alltid være klar til å fikse det som skjer. Jeg blir trist når jeg tenker over situasjonen. For jeg kjemper for en god hverdag. 

Jeg opplever at man vil hjelpe. Jeg opplever at det letes etter gode løsninger. Men nok engang har jeg dratt hjem fra et møte,og ingen løsning er i sikte. Igjen må vi bare brette opp ermene, og komme oss gjennom hverdagen. 

Det blir spennende å se om ressurser til slutt frigjøres slik at vi får det vi har krav på. Det er godt det snart er ferie . Den trenger ihvertfall jeg. For jeg er faktisk ikke mer enn et menneske. Og jeg og min kjære hjelper hverandre.

Noen ganger må vi ha hjelp av andre. Da blir ordet ressurser en fiende. Det er en skam at mangel på ressurser skal medføre vanskelige hverdager!

Noen dager hater jeg speil. For speilet hjemsøker meg. De dagene hvor jeg ikke finner balansen, og jeg bare er vond mot meg selv. Da kommer speilbildet fra tidligere tilbake. Og jeg blir dårlig. Jeg blir kvalm. Jeg blir sint. For jeg er ikke lenger så utrolig stor. Jeg er ikke lenger så trist og deprimert. Jeg er ikke lenger på et  vondt sted i livet mitt. Så jeg vil ikke se det speilbildet mer. Jeg vil at det skal forsvinne for alltid!

Men plutselig så dukker det opp igjen. Plutselig så jeg ekstremt overvektig igjen. Og jeg ser bare triste øyne. De dagene er så grusomme. Men jeg har heldigvis færre og færre av dem. Likevel frykter jeg speilet mitt. Jeg liker ikke å se meg selv i speilet. Jeg vil aller helst ikke studere meg selv. Og det blir feil. For jeg skal jo være glad i hele meg. Både på innsiden og utsiden. Jeg har jo ingenting å skjemmes over.

Dette hørs kanskje helt sykt ut for deg. Du er svært heldig hvis du aldri tenker slik om deg selv. Men for meg og mange andre er det en utfordring i hverdagen vår. Vi er ikke glade i vår egen kropp og utseende. Og det handler ofte om at andre mennesker rundt oss har fortalt negative ting om oss. Det har satt dype spor hos meg. Det er helt sikkert. Og jammen tar det lang tid å komme videre etter å levd slik så altfor lenge.

Så jeg forsøker å bli glad i mitt eget speilbilde. Jeg forsøker å godkjenne meg selv. La meg få være stolt over egen kropp og utseende! Rett og slett være glad i meg selv. Det er en lang prosess, og jeg er heldigvis kommet et godt stykke. Men dere skal vite at speilbildet fortsatt kommer og lager trøbbel! Jeg kjemper fortsatt!

Vi blogges!

Akkurat nå skriver jeg til deg som sjikanerer andre mennesker på internett! Som stadig slenger med leppa, og sender fryktelige meldinger til mennesker som du ofte ikke kjenner i det hele tatt! Til deg som gir mange mennesker dårligere nattesøvn, og vonde tanker om egen kropp og utseende! Til deg som tror det er ok å sjikanere andre selv om dere ikke har samme mening om en sak!

Jeg skal si deg en ting. Du er feig! Mange ganger er du til og med så veik at du ikke tørr å bruke ditt eget navn! Det du ikke tenker på , det er at du kan ødelegge et annet menneske! Jeg blir faktisk bare trist av  å lese om slike som deg. For hvilket liv har du egentlig dersom det er det viktigste i verden å få lov til å sjikanere andre? Da sliter du, tenker jeg. Og ja, jeg er streng mot deg. For jeg vet hvordan det føles å motta sjikane fra slike som deg!

Det gjør vondt! Det er sårende! Det fikk meg til å tenke enda mer negativt om eget liv, kropp og utseende. Og det skjedde fordi du sjikanerte meg! Jeg måtte sette grenser for deg. Jeg er heldigvis voksen nok til å ta grep. Men unge jenter og gutter i dag vil så gjerne ha en dialog. De lar kommentarfeltet være åpne så altfor lenge. Og du utnytter det til å spre dritt! Det er en skam. Og det er som sagt bare uendelig trist.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Når du slenger ut de fæleste ordene du klarer å finne, så tenker du ikke på annet enn å såre andre. Snakke andre ned i søla. La dem få kjenne at man ikke er verd noen ting. Gjør det godt inni deg å vite at du sårer andre? Ønsker du at et annet menneske skal gråte seg i søvn fordi du har et behov for å være stor i kjeften? I så fall har du et problem. Et problem som du bør ta tak i. Skaff deg et vanlig liv. Søk hjelp dersom du ikke klarer det på egenhånd! For ditt problem skal ikke få ødelegge andres liv! Det har du faktisk ikke noe rett til å gjøre!

SKJERP DEG!!

Jeg har jammen meg blitt avhengig av å skrive. Stadig vekk kommer der frem ideer inni hodet mitt til nye blogginnlegg. Og jeg er rask med å notere ned ideene på mobilen min dersom jeg ikke er ved datamaskinen min. For det er fort gjort å glemme hva man egentlig tenkte på der og da. Jeg har veldig mange ganger lurt på hvor alle disse ordene egentlig kommer fra? Har jeg en kilde inni meg selv som plutselig har fått lov å blomstre?

Noen av ordene kommer på grunn av erfaringer som jeg har gjort meg opp gjennom livet. Noen ord kommer på grunn av opplevelser. Noen av dem er vonde. Noen av dem er gode. Men ordene beskriver sannheten. Den sannheten som jeg ønsker skal få komme frem til dere. Men husk likevel på at jeg deler kun 5% av livet mitt med dere. Selv om jeg er åpen og ærlig, så verner jeg om meg selv.

Ordene bare kommer. Og ordene vil ut. De vil ned på papiret, eller ut av min munn. Jeg ønsker å formidle. Jeg har et engasjement inni meg selv. Jeg vil ikke at alle mine vonde år skal føles så forgjeves. Jeg må bruke det til noe bra. Noe som betyr noe. Noe som kan gi en slags mening. For jeg vil at det skal bety noe. Jeg vil at andre skal slippe å ha det slik som jeg hadde det over lang tid. Da må noen tørre å slippe ordene fri!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg aner ikke hvordan fremtiden vil utarte seg. Men jeg vet i hvert fall at mine ord skal ikke stappes i en boks under lokk. For jeg vil ha en stemme i det offentlige rommet. Ordene fortjener å få komme ut. Ved å slippe ordene ut, så kommer jeg meg steg for steg videre på min reise. En reise som stadig føles lettere. For jeg tynges ikke ned av ord lenger. Jeg har åpnet opp. Jeg har latt ting få komme frem i lyset. Ordene har gott meg en frihet som jeg bare drømte om. Ordene lar meg få være akkurat meg!

Vi blogges!

Jeg ble mobbet i gjennom hele grunnskolen. Det var et sant mareritt. Jeg unner absolutt ingen barn å oppleve det som jeg gjorde. Likevel vet jeg at det skjer hver eneste dag. Hver eneste  skoledag er det barn som blir mobbet på skoleveien. De blir mobbet og trakassert i friminuttene. De blir mobbet av lærere i timene. De blir hetset for kropp og utseende. De blir tråkket rett ned. De føler at de ikke er verd noen ting. De føler at de ikke hører til noe sted. De føler at de har null verdi. Jeg vet det. For jeg har vært gjennom det i over 9 år. Jeg har levd i det. Og jeg kan med hånden på hjertet si at mobbing kan ødelegge et liv!

For den som blir mobbet må kjempe hardere enn alle andre! Man må kjempe for sin egen verdi og identitet. Man føler at selvtillit og selvrespekt renner ut mellom fingrene. Man blir en skygge av seg selv. For man kan ikke være seg selv. Det er ikke godkjent av de andre. Man er ikke verd noe som helst hvis man er seg selv. For man er merket. Merket som en taper. Merket som en som ikke betyr noen verdens ting. Slik følte jeg i mange år. Og det skjærer i hjertet mitt når jeg vet at små barn opplever det sammen hver eneste skoledag.

Ingen fortjener å bli mobbet! Uansett hvordan vi er eller ser ut. Ingen har rett til å sjikanere et annet menneske! Jeg er glad for at skolene i dag har mer fokus på mobbing. Og jeg vet at de som styrer vårt land forsøker å lage retningslinjer og lover som skal hjelpe. Men vi har langt igjen! Hvor mange barn skal få sine liv ødelagt før vi skjønner alvoret? Hvor mange barn skal gjøre slutt på eget liv fordi vi ikke makter å ta tak i problemene tidsnok? Sannheten er at vi har absolutt ingen å miste! Hvert enkelt menneske har krav på en oppvekst med null mobbing!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg kjempet meg gjennom det. Og som voksen har jeg fått hjelp. Men jeg hadde flaks. Takk og lov at jeg ikke turte å gjøre alt jeg tenkte på som liten jente. For da hadde jeg ikke vært her i dag. Men jeg var glad i livet. Jeg var glad i familien min. Jeg ville ha en fremtid. Vi må gi våre barn den livsgnisten som de trenger! De fortjener at vi kjemper deres sak! De fortjener at vi tar de grepene som er nødvendige for å forhindre mobbing!

Livet består av flest hverdager. Så jeg mener det er viktig å ta godt vare på hverdagen vår. For hverdagen har sin helt egen sjarm. Hver enkelt menneske har sin egen hverdag. Hva vi velger å fylle den med, er opp til oss selv. Noen har masse jobb, andre har mer fritid. Jeg merker stor forskjell på livet nå i forholdt til tidligere. Nå er det ikke fullt stress om morgenen for å komme seg tidsnok til jobb. Jeg kan få ungene av sted på skolen.

Jeg merker at jeg finner mer og mer en rytme som fungerer for oss. Ting har virkelig begynt å komme inn i et system som er enkelt og forutsigbart. Dermed vet alle hva som skal skje, og vi kan følge planen så godt som overhodet mulig. Det er svært viktig for oss her hjemme. Jeg skulle jo svært gjerne vært i en jobb, men jeg har mer enn nok med å følge opp ungene og hjemmet slik som helsen min er for øyeblikket.

For meg har det tatt litt tid å akseptere situasjonen slik som den har blitt. Og når jeg fikk kommet meg til enighet med meg selv, så ble ting så mye lettere. Jeg er i full gang med å finne en balanse mellom fornuftig aktivitetsnivå og hvile. GFor en av mine utfordringer med revmatismen, er at jeg blir så sliten. Så jeg har en jobb å gjøre. Jeg må lære meg hvor grensene går, og gi kroppen nok hvile.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nå begynner jeg å trives med å være hjemme. Jeg har funnet mine saker som jeg skal engasjere meg i fremover. Men hovedfokuset blir å lage gode hverdager for meg og mine nærmeste. Det er uten tvil den viktigste oppgaven jeg har. Det skal ikke skorte på innsatsen fra min side. Nå fortjener vi å ha det fint sammen, og leve livet vårt så godt som mulig i trygge omgivelser!

Vi blogges!