I min barndom husker jeg at min mor pyntet veldig til påske. Gule påskekyllinger poppet frem, og ble plassert overalt. Det var høner og haner. Kyllinger og påskeharer i hver en krok. Gule duker på alle bord. Nesten like mye pynt som til jul. Vi laget påskepynt på skolen. Det var veldig koselig stemning i huset. Vi fikk påske egg med godteri. Påsken var alltid et høydepunkt i oppveksten min.
De siste årene har jeg ikke pyntet noe særlig til påske. Det skyldes først og fremst at vi nesten alltid feirer påsken i campingvognen på Neset Camping. Jeg har liksom ikke pakket med så mye pynt dit. Men vi bruker gule lys. Det er faktisk mannen min litt nøye på! Jeg savner faktisk litt den kosen som alle kyllingene og pynten gjorde med omgivelsene. Kanskje jeg må ha med noen kyllinger på påsketur i år?
Jeg skal faktisk være med på påskeverksted to ganger på Stedet Aktivitetssenter nå før påske. Så da kommer det nok litt pynt hjem. Og muligens har barna også laget litt pynt på skolen. Jeg skal i hvert fall huske på å få flotte påske egg til ungene. Det fortjener de. Kanskje rekker jeg å hekle noen gule brikker også? Det vil friske opp litt! Har du tenkt å pynte til påske i år? Jeg lurer på hvor mange som holder denne tradisjonen oppe.
Det nærmer seg i hvert fall med stormskritt. Jeg gleder meg veldig til å ta turen til campingen. Det skal bli så utrolig deilig å få komme i gang med sesongen. Familien samles, og vi koser oss. Dette blir helt topp for store og små! jeg håper denne uken går fort! For jeg er så klar til å dra avgårde! Vi blogges!
Når man er revmatiker, så må man regne med en del smerter. Det er bare slik det er. Likevel må jeg innrømme at jeg i perioder sliter med å akkurat det. Å våkne hver eneste dag, og kjenne at kroppen verker. Jeg har i tillegg til Urinsyregikt og Fibromyalgi, også fått beskjed om at jeg har Artrose i begge knær. Det er svært smertefullt. Noen dager verre enn andre. Men det er kommet for å bli. Det eneste som kan hjelp er fysisk trening og fysioterapi. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ble skikkelig trist. For jeg håpet at smertene i knærne ville forsvinne etter hvert. Men dessverre er det ikke slik. Jeg må leve med det.
Jeg har forstått at jeg er syk. Men jeg vil ikke at sykdommene mine skal få ødelegge min livskvalitet. Så jeg forsøker å gjøre det beste ut av situasjonen. Men noen ganger blir det vel tøft å takle. Så jeg har hatt en helg hvor jeg har vært i “kjelleren”. Jeg har vært både sint, sur og trist. Det ble noen tårer. For jeg er ikke annet en et menneske. Jeg vet at det vil komme bedre dager innimellom. Men jeg må lære meg å leve med disse smertene. Jeg skal ta bilder for å sjekke hvor langt artrosen har utviklet seg, men det er lang ventetid. Så nå gjelder det å finne en god fysioterapeut som kan hjelpe meg videre.
Men jeg skal ikke la meg knekke av dette heller! Jeg skal holde meg i fysisk aktivitet jevnlig. Jeg skal fortsette å finne styrke i trening. Det er viktigere enn noen gang å holde seg aktiv. Så jeg er helt bestemt på at jeg skal få det til å fungere på min egen måte. Men jeg må ta hensyn til at kroppen trenger en del tid til å restituere seg mellom hver treningsøkt. Jeg må innvilge meg hviledager jevnlig. For kroppen min er skikkelig skakk kjørt for øyeblikket. Derfor har jeg en fridag i dag med god samvittighet. I går gjennomførte jeg en treningstur i Furulunden. Jeg skal minst ha to treninger til denne uken.
Listen over diagnoser føles veldig lang. Og jeg må virkelig jobbe med meg selv fremover. For jeg er litt for trist og sliten. Det skal bli godt med påskeferie til helgen. Det blir ekstra godt å komme seg avgårde til campingvogna nå. Jeg kjenner at jeg trenger det. Heldigvis er det ikke mange dager til det skjer!
Vi blogges!
Jeg tørr påstå at vi alle sammen har hver våre mål i livet. Noen av oss liker å ha høye mål, andre liker små. Noen har store ambisjoner, og strever hardt for å oppnå dem. Men mange liker å ta det mer med ro. Jeg har nok alltid vært en av dem med nokså store mål. Men mange av målene ble satt for å imponere andre mennesker. Slik er det ikke lenger for min del. De målene jeg har nå, de setter jeg av helt andre grunner.
Det er kjekt å jobbe etter noe konkret. Det trigger meg. Jeg ønsker å oppnå gode resultater, men jeg har blitt mer tålmodig. Jeg forsøker å skynde meg langsomt. Det er det viktigste for meg akkurat nå. Jobbe jevnt og trutt, med minst mulig stress og press på egne prestasjoner. Men jeg kan ikke holde meg gående uten å ha noe å strekke seg etter. Så jeg ønsker å oppnå høyere lesertall. Jeg ønsker å etablere meg nokså bra med de voksne bloggerne.
I bloggverden så begynner jeg å bli en nokså voksen dame. Faktisk så ender jeg straks i kategorien 40+! Det er faktisk den “Eldste” kategorien på blogg.no sine topplister. Det skal bli spennende å se hvordan jeg ligger an der etter hvert. For jeg er spent på om min blogg og mitt innhold vil komme frem til flere. Jeg tviholder på min identitet som blogger. Jeg blir ikke glam og sminke blogg.
Å kose seg med bloggen er det aller viktigste for meg. Men jeg blir trigget av tall, og det får meg til å yte litt ekstra. Så derfor liker jeg å følge litt med på hvordan jeg ligger an. Jeg gleder meg til å jobbe mot mine mål. Jeg håper at du også har funnet din vei li livet ditt, og satt deg dine mål! Da kan du også brette opp ermene, og gi skikkelig gass! For du fortjener også å lykkes, om det er store eller små mål!
Vi blogges!
De siste årene har jeg tatt mange valg. Valg som ikke bare berører meg alene. Valg som har ført til enderinger for små og store. Rett som det er så dukker det opp nye valg som jeg må ta stilling til. Valg som kan lage nye stormer. Noen små stormer, og noen store stormer. Det hender at jeg må bruke veldig lang tid på å ta et valg. For jeg vet at der kommer reaksjoner i etterkant som jeg må kunne ta imot, og stå inne for.
Likevel er jeg ikke veik. Jeg tar de valgene som behøves for at livet skal gå i riktig retning. Men jeg kjenner på et stort ansvar. Noen ganger er det vanskelig å vite hva resultatet av mitt valg vil bli. For jeg må som alle andre ta noen sjanser i livet. Jeg har meg noen runder i tenkeboksen. For det er ikke alltid jeg ser løsningen med det første. Jeg må ofte gå mange runder med meg selv før jeg lander ned på hva jeg gjøre.
For å ta slike valg må man stå trygt i seg selv. Jeg står nå på en trygg og god grunnmur. Jeg har solide mennesker rundt meg. Jeg vet at jeg har støtte og varme rundt meg. Så derfor klarer jeg alltid å komme meg gjennom de vanskelige periodene som dukker opp. For jeg kan ikke ta feige valg. Jeg må ta riktige valg. Uansett hva som kan skje etterpå, så må jeg vite med meg selv at jeg har gjort det som er riktig på lang sikt.
Så derfor står jeg stødig på mine valg. De er gjennomtenkte, og nøye vurdert. Jeg drøfter og diskuterer før jeg bestemmer de viktigste tingene. For mitt hode tenker ikke alltid best alene. Jeg har lært meg å ha stødige bein. For der vil komme flere stormer og vindkast mot meg.
Vi blogges!
Jeg er opplært hjemmefra om at man ikke har lov til å banne. Jeg får derfor alltid vond samvittighet de gangene feil ord kommer ut av min egen munn. Jeg har merket meg at banneordene sitter løst både på internett og på tv. Særlig i Realty programmene kommer der fort frem ulike gloser. For mange er det visst naturlig å banne uansett i hvilken setting man er. Det er mange bloggere som også bruker banneord i overskrifter. Det liker jeg ikke noe særlig. Jeg tenker ofte at det er trist når banneordene blir det som frontes mest av alt.
Jeg satt og så på et tv program her om dagen. Da reagerte plutselig minstemann veldig på at de snakket så stygt på det programmet jeg så på. Han var så vidt innom stuen, men reagerte med en eneste gang på språkbruken, Og for å være helt ærlig så hadde jeg ikke reagert selv. For det er blitt så vanlig. Det fikk meg til å tenke over dette. Har vi virkelig så dårlig ordforråd at man er nødt til å ha banneord i annenhver setning?
Sannheten er at vi tenker ikke over det lenger. Det har blitt så vanlig. Jeg er ikke noen helgen, men jeg forsøker å passe på hva som kommer ut av munnen min. Det er kun vi som kan endre på denne utviklingen, Vi kan prate finere til hverandre, og om hverandre. Vi kan bruke andre ord når vi skal fronte meningene våre på bloggen vår! Vi trenger ikke de styggeste overskriftene for å fange klikk!
Jeg har ikke lyst at neste generasjon skal tro at det er helt ok å banne. Men jeg klarer ikke å endre på dette helt alene. Jeg forsøker i hvert fall hjemme og på bloggen min. Jeg bruker ikke banneord på bloggen selv om jeg er både sint og frustrert til tider. Har du tenkt over ditt eget språk?
Vi blogges!
Jeg har en fin sykkel. En flott sykkel med mange gir. En sykkel som jeg fikk av min kjære for få år siden. Jeg har syklet deler av Rallarvegen med den. Skrekkslagen, men jeg trynet ikke! For du skjønner, jeg er nemlig fryktelig redd når jeg sykler. Da jeg var liten jente, klarte jeg ikke å sykle før jeg var ganske stor. Jeg hadde elendig balanse, og var livredd. Jeg endte alltid med å falle, og få store sår på knær og ansikt.
Men som voksen skulle jeg altså komme over skrekken. Så vi kjøpte oss sykler, og jeg var kjempestolt over egen innsats. Jeg syklet mange turer første året etter at jeg kom hit til Mandal. Men i fjor ble det kun en tur. Rett og slett fordi frykten tok overhånd. Jeg var plutselig helt overbevist om at det ville ende galt. Så jeg lot sykkelen stå hele våren og sommeren. Det har nå irritert meg gjennom hele vinteren.
Nå har vi kommet til april. Sykkelen skal frem. Jeg skal overvinne denne idiotiske tankegangen min. For jeg har bare godt av å sykle. Jeg har godt av å trene balansen min. Jeg trenger å få opp kondisjonen min. Så i år skal ikke skrekken vinne over meg. Jeg skal i gang. Det kan jo ikke være så veldig vanskelig å få dette til. Så nå er det frem med positive tanker, og jage vekk hele sykkelskrekken!
Jeg vet at jeg kan klare det! Men jeg må legge litt press på meg selv. Derfor gjør det ingenting at dere vet om det. For jeg skal nemlig klare å få bukt med dette problemet mitt. Når jeg lar frykten for noe ta overhånd, da er det på tide å ta grep. Ingen andre enn meg kan endre på dette. Så jeg skal sykle. Samme hvor redd jeg er. Samme hvor sakte det går fremover eller nedover! For jeg skal bli tøffere! Det har jeg bestemt!
Vi blogges!
Mat kan i perioder by på noen utfordringer for meg. For det har seg nemlig sånn at jeg har to sykdommer som har hver sine dietter, og så har jeg matallergier i tillegg. Det blir til tider svært vanskelig å vite hva man skal lage til de ulike måltidene. Det ble faktisk litt morsomt siste gang jeg var hos legen mine, og vi pratet om hva jeg burde spise. For den ene dietten slår den andre dietten i hjel. Så til slutt var der ikke så veldig mye igjen å velge i!
Når man har urinsyregikt skal man ikke spise rødt kjøtt, skalldyr, alkohol, erter, blomkål. Alle matvarer som har høyt innhold av puriner skal man holde seg borte fra. Så jeg har spist en del kylling og svinekjøtt. Men så er det slik at når man har fibromyalgi så skal man ikke spise mye proteiner, som der finnes mye av i kylling og poteter. Når jeg så er alvorlig allergisk for alle spor av nøtter, så har jeg det festlig. For nøtter har kryssallergi med en masse frukt!
Så jeg har altså litt av snevret ,mulighet til matvarer. Jeg forsøker å spise slik at revmatismen ikke så bli for vanskelig å holde i sjakk. Jeg er helt nødt til å holde meg borte fra alle matvarer som kan inneholde spor av nøtter. Så jeg baker kaker og gjærbakst selv. Jeg kan ikke spise bakervarer fra butikken eller kjeks. Men jeg har blitt vant til å ha det slik, og er veldig forsiktig. Utfordringen ligger i å spise hos andre eller på restaurant. Da må jeg alltid kontrollere hva jeg skal spise.
Men jeg lever godt likevel! Jeg har min måte å leve på, og det går bra når man kommuniserer med omverdenen. Men jeg skal ærlig innrømme at det er litt kleint å måtte sende hele denne listen til verten hvis jeg har blitt bedt hjem på mat. Men i dag er det så mange som har allergier, at det er mer godtatt. Og jeg har lært meg å takle dette godt. Så jeg planlegger godt, og informerer de jeg skal til på forhånd! Vi blogges!
Livet er en utrolig reise. Dagene kommer og går. Oppturer og nedturer møter oss. Vi må takle alt som kommer vår vei. Noen ganger stopper alt opp. Men andre dager går alt på skinner. Uansett så går livet videre! Det er helt utrolig hvordan vi kan mobilisere, og komme oss videre gang på gang. Vi kan reise oss etter hver gang vi faller. Noen ganger tar det lengre tid enn andre. Men vi kommer oss videre.
Deler av mitt liv husker jeg rett og slett ikke noe av. Livet har vært så tøft i perioder, at hjernen min har blokkert ut visse hendelser. Og jeg trodde mange ganger at jeg aldri kom til å komme meg videre. Det føltes for tøft og håpløst ut. Men jammen klarte jeg å komme meg videre. Et lite steg om gangen. Med god støtte fra mine nærmeste. Datoer kom og gikk, selv om jeg ikke gjorde annet enn å eksistere.
Sannheten er at vi behøver ikke alltid henge med i svingene. Jeg klarer meg fint i dag, selv om jeg har mistet en del minner fra årene som har vært. Og jeg har forsonet meg med at slik er det bare. Jeg satser på at dagene som kommer fremover vil være av den gode sorten. Minner som ikke blir fortrengt. Minner som jeg kan ha glede av. Heldigvis er jeg kommet så uendelig langt. Det er jeg stolt over. Livet går videre, og vi skal oppleve masse spennende på denne reisen fremover!
Jeg har mye å glede meg til! Jeg har mye å være glad for! Fremtiden er så mye lysere enn fortiden. Det er uendelig godt å tenke på for min del. Det gjør at livet blir noe jeg gleder meg til. Jeg er ikke redd for morgendagen. For selv om den kan være tøff og vanskelig, så vet jeg at gode dager venter på meg!
Vi blogges!
I dag er dagen hvor det er lov å lure andre mennesker trill rundt. Jeg er ikke så veldig glad i denne tradisjonen, så jeg kommer ikke til å lure noen på bloggen min i dag! Men jeg er ganske sikker på at jeg kommer til å bli lurt trill rundt av mine barn i løpet av denne dagen. De klarer det absolutt alltid, selv om jeg forsøker å være på tå hev hele dagen. Men så er det jo like gøy for dem hvert eneste år. Mamma er og forblir ganske lettlurt! Det har de skjønt, og de storkoser seg med denne muligheten!
Jeg leser alltid dagens aviser med lupe på en slik dag. Jeg blir nesten litt paranoid noen ganger, og tror nesten ikke på noen verdens ting! Til tider så har noen av spøkene vært litt morsomme, jeg innrømmer det. Men mange ganger blir det rett og slett for dumt og innlysende. Likevel legger alle seg i selen for å finne på noe hvert eneste år. Jeg aner ikke hvem som begynte med dette egentlig, men slik har det vært siden jeg var liten jente.
Så i dag passer jeg på som kleggen. Det er ikke dagen for å ta opp seriøse problemstillinger med meg. For jeg lurer alltid på om dette stemmer eller ikke. I fjor hadde jeg kontrollen helt til på kvelden. Da klarte eldsteprinsen å lure meg grundig, og jeg får fortsatt tyn for det! Så jeg vet at der planlegges et nytt stunt fra ham i år. Litt moro å se at guttene faktisk koser seg med dette! Skader jo ikke med litt harmløs humor i hverdagen!
Så nå får vi komme oss gjennom dagen, og se hva den bringer av sprell og påfunn! Håper dere alle sammen får en flott dag og at luringen ikke tar helt overhånd på denne dagen! Vi blogges!
