Når vi er på campingplassen, så er ofte min kjære mann opptatt med å hjelpe gode naboer. Han er en skikkelig arbeidskar som liker å bygge og lage det fint rundt seg. Så derfor forsøker vi også å hjelpe til når andre skal lage i stand sin plass på campingen. Det er koselig å være sammen med andre her på campingen. Det blir sosialt, og det er koselig å se at andre får det slik de ønsker å ha det der de skal bo. Vi er jo godt etablerte på campingen, så det er ikke så veldig mye vedlikehold som behøves hos oss selv.
Som regel er det mannen min som hjelper. Jeg har oftest styr på ungene i mens. Men nå skal jeg også være med litt mer. Ungene trenger ikke tilsyn hele tiden lenger, så jeg kan lure meg litt vekk fra vår terrasse også. Det er kjekt å forsøke hjelpe litt. Da får jeg jo også være sammen med min kjære. Jeg synes det er helt i orden at han hjelper til. Men noen ganger blir jeg litt gretten, -det skal jeg innrømme. For jeg blir veldig sliten i perioder, og da vil jeg jo gjerne at han avlaster litt på det jeg styrer med. Vi finner alltid en løsning, og humøret er på plass!
Denne helgen blir det litt dugnad, og litt hvile. Vi skal ta oss tid til å kose oss også. *Håper været blir bra, og at vi kan kose oss med grillmat på terrassen vår. Det nærmer seg jo sommeren med stormskritt. Jeg gleder meg til noen late uker her i sommerferien. Det skal bli deilig for både store og små. Vi nyter å være her. Det er deilig å ha dette stedet. Håper alle sammen har en nydelig dag! Vi blogges!
Noen ganger blir jeg veldig glad. Jeg blir så lykkelig når jeg kjenner at jeg mestrer nye ting. Jeg blir glad for at jeg våger å prøve. Det er så deilig å oppnå noe når man må jobbe en stund før man klarer det. Jeg gleder meg over at livet smiler litt tilbake til meg. De små øyeblikkene hvor jeg glemmer alt det vonde og vanskelige. De øyeblikkene er magiske. Jeg elsker dem. Jeg trenger dem jevnlig. for jeg havner så lett inn i mørke tanker igjen. Da må jeg bruke det jeg har lært. Da er det ekstra viktig å huske på de små øyeblikkene hvor alt stemmer.
Jeg bruker en del tid på musikk for øyeblikket. I en periode har jeg hørt masse på en helt spesiell sang som betyr masse for meg personlig. Jeg har aldri verken spilt eller forsøkt å synge den selv. Men i dag klarte jeg å finne noter og tekst på internett. Jeg satte meg ved pianoet, og jammen fikk jeg det til. Den følelsen av mestring og formidling varmer hjertet mitt, og jeg vet den kommer til å bli likt av publikum dersom jeg noen gang opptrer. Å kunne sette seg ned ved pianoet, og bare få formidlet ut det som betyr aller mest. For en følelse av mestring og glede!
Plutselig åpner det seg nye veier som man kan gå. Jeg liker det. Jeg er glad for at jeg som voksen ikke har glemt gleden ved å mestre noe nytt i livet. For meg er det noe av det viktigste jeg gir til meg selv i hverdagen. Jeg bygger meg selv opp til å bli et helt menneske. Bit for bit i puslespillet finner sin rette plass. Det danner seg et spennende bilde etter hvert som tiden går. Jeg gleder meg til fortsettelsen.
Vi blogges!
Jeg var i selskap i helgen. Og som vanlig hadde jeg store kvaler på forhånd angående klær. For jeg er ikke noe glad i finkjoler. Det endte med at jeg faktisk gikk på shopping. Jeg kjøpte meg drakt. Bukse og blazer. Jeg hadde aldri trodd at jeg ville finne noe som passet, eller som jeg likte. Men jeg har aldri følt meg mer vel noensinne i et fint antrekk. Det stemte helt for meg. Plutselig likte å kle meg opp. Jeg brukte faktisk en gammel bluse som jeg hadde hatt i skapet mitt i mange år. Det var en veldig annerledes stil enn tidligere, men jammen likte jeg endelig meg selv!
Det var så deilig å ha på de klærne hele kvelden. Jeg slappet av, og stresset ikke med noen ting angående antrekket hele kvelden. Det har aldri skjedd før. Jeg har alltid slitt med altfor stramme strømpebukser, eller følt meg tykk og rund i kjoler. Nå kunne jeg bare kose meg, og jeg var stråkende fornøyd med valget mitt. Min kjære mann likte det også, og vi er helt enige om at dette nok var mer min stil. Nå skal jeg etter hvert se meg om etter flere drakter i andre farger. For jeg digget å gå i det. Endelig et antrekk som jeg trives i.
Det er nok en mer maskulin stil enn jeg har hatt før. Men det passet jeg skikkelig godt. Nå har jeg en drakt som jeg kan bruke i mange ulike arenaer. Det er ikke noe problem å skifte ut topper, Jeg gleder meg til å kle meg opp igjen ved neste anledning. Det var en deilig løsning for min del! Jeg trivdes godt med en slik stil, og føler jeg har knekt en kode på hvordan jeg liker å kle meg fremover! Det gjør meg glad!
Vi blogges!
Det gjør sterkt inntrykk på meg når andre mennesker forteller meg at min blogg motiverer dem. Jeg får mange gode klemmer, og mange gode ord. Det setter jeg utrolig stor pris på. Når de forteller om hvordan min blogg har motivert dem, så blir jeg varm i hjertet mitt. For det er godt å kjenne at man gjør en liten forskjell for andre mennesker. Når noen kommer i gang med fysisk aktivitet, eller tørr å innse at man trenger hjelp. Når noen faktisk oppdager nye sider ved livet og seg selv. Det er sterkt. Det er veldig koselig. Det gir meg energi og lyst til å fortsette å skrive.
For noen dager lurer jeg jo på om det er vits i å fortsette. Men jeg ser at jeg har en fast leserskare som følger meg. Og selv om den ikke er så utrolig stor, så er jeg veldig glad for hver enkelt leser. Det er viktig for meg å være ærlig på bloggen min. Noen liker det, og noen liker det ikke. Slik er livet. Men det varmer hjertet mitt når jeg møter Dere. Når jeg får direkte tilbakemeldinger om at bloggen min hjelper Dere videre i livet. Jeg er ydmyk og takknemlig for slike tilbakemeldinger. Takk for at Dere forteller meg det! Jeg setter utrolig stor pris på alle tilbakemeldingene som kommer min vei!
Jeg er ikke noe annet en vanlig dame som har levd livet mitt. Jeg har dessverre opplevd veldig store utfordringer i livet. Men ved å bruke bloggen min som et verktøy, så har jeg kommet meg videre. Det er derfor en bonus å få lov til å hjelpe andre mennesker samtidig. For vi er ikke alene. Hver enkelt av oss har våre egne utfordringer. Da er det stor støtte i å hjelpe hverandre videre! Ved å være åpen om mine mentale og fysiske utfordringer, så er jeg med på å vise ansikt.Jeg er glad for å hjelpe!
Vi blogges!
Nå skal vi ha noen fine dager på Neset camping i Byglandsfjord. Det har vært mange turer til Egersund i det siste, men nå skal vi være litt i campingvognen vår. Deilig med en fridag i morgen, og langhelg. Barna har skolefri på fredag, så da blir det en liten mini ferie på Neset. Det gleder jeg meg veldig til. Det er så ubeskrivelig deilig å få være der i fred og ro. Vi håper på brukbart vær. Siden jeg lå syk hele påsken, så håper jeg nå å få nyte disse dagene til fulle! Det er et deilig sted å være, og skuldrene mine synker langt ned med en gang vi er fremme.
Det er viktig å ha slike steder hvor man virkelig kan slappe av. Vi kan hjelper hverandre på campingen med dugnad, men likevel ha det veldig koselig og morsomt. Jeg er svært heldig som har familien min også på sammen campingplass, og det er alltid kjekt de gangene vi er der samtidig. Denne helgen er ikke alle på plass, men vi skal kose oss likevel. Satser på fine dager med grillmat og fine stunder sammen med mine kjære! Jeg gleder meg veldig. Vi trenger noen dager i sammen. De siste ukene har flydd av sted. Nå må vi ha det litt rolig rundt oss.
Så jeg tar med hekletøyet, og håper på fine dager. Det er alltid ganske kaotisk når man skal pakke seg av sted, men det er verd alt sammen når man kommer seg opp. Da er det liksom helt ok. Vi kommer til å kose oss sammen, det er jeg sikker på! Jeg er glad og takknemlig for at vi har dette stedet å reise til. Det har gitt oss mange minner. Og det var på campingen jeg traff min kjære mann også. Neset camping har betydd masse for oss!
Vi blogges!
Så smalt det igjen. Denne gangen på en konsert hvor uskyldige unge mennesker koste seg med sin favoritt musikk. Plutselig ble en kjekk og minnerik konsert omgjort til et terrorangrep. Foreldre har mistet sine barn, og barn har mistet sine foreldre. Mange av ungdommene var der alene, og ble løpende alene utenfor med alvorlige skader, og sår i sjelen som aldri vil gro skikkelig. Det er tragisk. Det er smertefullt. Det er hjerteskjærende for oss alle sammen. For selv om angrepet ikke skjedde i vårt eget land, så angriper det vår frihet til å leve et vanlig liv.
Eksperter og politikere uttalte nok en gang sin medfølelse, og budskapet om at vi må fortsette å leve som før. For terroristene skal ikke få lov til å vinne. Jeg forstår at det er et viktig budskap. Men jammen er det ikke lett å gjennomføre i praksis. For jeg innrømmer det glatt. Jeg er blitt redd. Jeg er blitt livredd for at noe slikt skal skje mot mine barn eller mine kjære. Hvor er vi egentlig trygge? skal barna få lov til å dra av sted på konserter fremover? Skal vi oppsøke store folkemengder? Jeg er sikker på at det kommer tilbake til vårt lille land igjen en gang. Vi slipper ikke unna.
Det provoserer meg faktisk litt av det forventes at man skal leve som før. For jeg ønsker ikke å havne i samme situasjon som mange familier er i akkurat nå. Bunnløs sorg og fortvilelse. Mange klamrer seg til et håp om at deres barn blir funnet i live. Men altfor mange mennesker sitter i dag med en uendelig sorg. De har mistet sine kjære. Hvorfor kan ikke uskyldige ungdommer få lov til å nyte en konsert uten å være i livsfare? Denne gangen gikk terroristen for et ufattelig og grusomt mål. Å ta livet av flest mulig av ungdommene som feiret livet og musikken!
Jeg blir rasende. Jeg blir så sint at jeg nesten ikke finner ord. For det er så uendelig hjerteløst og skremmende. Jeg vet at det ikke nytter å gjemme oss bort i en krok. Vi må leve videre. Men jeg er sint fordi min trygghet forsvinner! Verden blir bare skumlere og skumlere for hver dag som går. Det finnes ikke lenger grenser for hvor de kan angripe oss. De tar fra oss friheten vår. De tar fra oss gleden ved å kunne bevege oss fritt. Jeg tror ikke at jeg er den eneste som blir redd. Og da oppnår jo de det som de ønsker. Det liker jeg heller ikke. Så jeg går ut. Jeg fortsetter livet. Jeg låser oss ikke inne.
Men jeg føler meg ikke trygg lenger. Ingenting er sikkert lenger. En fare som vi ikke kan kontrollere fullt ut finnes i samfunnet vårt. Mennesker som ønsker å drepe. Mennesker som ikke lenger tenker slikt som et vanlig menneske. De finnes der ute, og det skremmer meg skikkelig. Jeg er livredd for at mine barn skal bli deres ofre. For verden har blitt slik at man faktisk ikke kan vite hva morgendagen bringer. Alt vi kan gjøre er å leve. Det viktigste vi kan gjøre er å trosse denne redselen så godt vi kan.
Men jeg kommer til å være ekstra forsiktig. For jeg er glad i familien min, og jeg er glad i livet mitt.
Jeg merker at jeg stadig klarer mer og mer. Det er utrolig godt å merke at jeg stadig blir sterkere. For jeg tørr mer og mer. Jeg er med på flere ting. Noen ganger har jeg en del kvaler på forhånd, men så klarer jeg det likevel. Det er deilig. Det er fortsatt ting som jeg ikke makter. Men det blir heldigvis færre av dem etter hvert som tiden går. Jeg forsøker derfor å holde fokuset på de positive tingene. Da får jeg energi og overskudd til å fortsette på alle mine prosesser. Jeg vet at det er enda en lang vei å gå. Men nå er der ikke bare motbakker hele tiden.
Jeg har brukt en del år på mine prosesser allerede. Det har vært fryktelig vondt og slitsomt i perioder. Derfor er gleden desto større når ting ser ut til å ordne seg etter hvert. Jeg blir fylt med takknemlighet. Jeg kjenner at jeg endelig klarer å se litt lysere på fremtiden vår. Det er jeg veldig glad for. Vi trenger å se fremover, og finne de positive øyeblikkene i vår hverdag. Da samler vi krefter til de vonde dagene som kommer i blant. Jeg skal alltid kjempe for en god hverdag for oss alle sammen.
Det enste virkemiddelet som nytter, er å møte det vonde for å overvinne det med godhet. Jeg vet at selv om det kan være fryktelig vanskelig, så bør jeg forsøke å overvinne de tingene som jeg frykter aller mest. Gradvis blir jeg sterkere. Det er jeg glad og stolt over!
Vi blogges!
Når jeg lytter til musikk, så blir jeg roligere. Når jeg spiller piano, så roer jeg meg ned. Når jeg mestrer å synge og spille selv, så glemmer jeg tid og sted. Det er ubeskrivelig deilig for meg å oppleve. For jeg lever med tankekjør. Og iblant er det derfor viktig å finne de verktøyene som hjelper meg til å ta en pause. Musikk er et slikt verktøy. Det har fulgt meg i mange år. Det har en beroligende effekt på mine følelser. Jeg kan få slappe av. Jeg kan få ut tårer. Jeg kan sovne. Jeg kan glemme alt det vonde som herjer med meg innvendig.
For min mentale helse har det vært helt avgjørende å bruke musikk. Jeg trenger de pausene som jeg kan få i min hverdag. Det er jeg ikke alene om. Jeg vet at veldig mange mennesker har gode erfaringer med musikk som terapi. Det har hjulpet mange til å komme i kontakt med egne følelser. Man kan få formidle det man bærer på inni seg selv. Ved å lytte kommer man i kontakt med noe dypere i seg selv. Musikk setter i gang prosesser. Både gode og vonde prosesser. Men for meg har det veldig god effekt.
Jeg kommer til å benytte musikk fremover i stor grad. Jeg vil kombinere min formidlingstrang med musikk. Jeg drømmer om å opptre igjen. Men jeg må være helt trygg på egne valg og ferdigheter. Musikken gir meg en selvtillit som jeg sårt trenger. Når jeg er i ett med musikken, så er jeg ikke redd for noen ting. Da bare er jeg til. Da lever jeg. Da svever jeg litt. Da oppnår jeg en følelse av trygghet og mestring som er viktig for min prosess. Jeg styrer skuten selv, og jeg formidler det jeg ønsker på egen hånd.
Det er ikke alle som verken kan eller vil synge. Men ved å lytte, så kan man få god effekt av musikk. Ta deg en stille stund med den musikken som du liker. Fokuser på musikk og pust. Glem alt annet rundt deg. Det er verd det.
Vi blogges!
I dag har jeg vært veldig sliten. Det var en fin helg, men den kostet mange krefter. Jeg er derfor skikkelig sliten i hele kroppen og hodet. Det har vært en rolig dag. Jeg har ikke pushet kroppen min. Det var på tide med en pust i bakken. Jeg gjennomførte en helg i Egersund, og var i stort selskap lørdag kveld. Det gikk bra, men jeg brukte veldig masse energi på å komme meg gjennom det. Jeg vet at slike begivenheter vil koste masse energi å gjennomføre. Men familien er veldig viktig for meg, og jeg ønsker ikke å være feig. Det gikk heldigvis veldig fint.
Men i dag kom reaksjonen. En veldig sliten kropp, og jeg orker ikke så mye. Det nytter ikke å kjempe så mye imot det i dag. Jeg bevilget meg derfor en rolig dag. Det er det som jeg har måtte lære de siste årene. Når jeg blir så utslitt, så må jeg innse at kroppen trenger hvile. Jeg hadde planlagt sykkeltur i dag. Den får jeg ta en annen dag. Akkurat i dag var det godt å kunne roe ned kropp og sjel. Skrive litt. Hvile litt. Rydde litt. Handle inn litt mat. Slike hverdagslige ting som likevel krever masse energi når man er sliten.
Jeg tror dette er noe av det jeg liker aller minst ved det å være revmatisk syk. Å bli så fryktelig sliten. Den følelsen av å ikke orke noen verdens ting. Å sovne i stolen med mobilen i hånden et kvarter etter ungene har dratt på skolen. Når øynene bare vil gli igjen, og ingenting fungerer. Det liker jeg ikke. Det gjør meg litt trist. Men jeg er fornøyd med egen innsats i helgen. Det var viktig å gjennomføre. Så får heller denne dagen gå med til restitusjon. Sånn er min hverdag. Gir jeg gass i to dager, så kommer smellen etterpå.
Vi blogges!
Det er rart hvordan man kan produsere tårer. De siste årene har jeg felt så mange tårer. Det har vært både av smerte, men også av lykke. Jeg er blitt veldig emosjonell. Jeg er blitt veldig sensitiv, og tar veldig fort til tårene. Det er sikkert egentlig en god ting. Men jeg skjemmes litt iblant. For det er vanskelig å holde tårene tilbake i mange ulike settinger. Det har tatt tid å godta akkurat dette. Jeg er ikke sikker på hvordan jeg skal håndtere det egentlig. For jeg liker ikke å slippe tårene løs overalt heller.
Jeg kan gråte fordi jeg blir veldig stolt eller glad. Jeg kan gråte fordi jeg har smerter som aldri slutter. Jeg kan gråte fordi jeg ser en fremgang som jeg har lengtet etter. Noen ganger gråter jeg fordi jeg rett og slett er mentalt sliten. Det er lov å gråte. Jeg vet det er en helt naturlig ting. Men likevel sliter jeg med å godta at jeg er blitt ekstra følsom etter de siste årenes kamp. Men kampen har satt sine spor. Det må jeg bare erkjenne. At man er sensitiv, er helt naturlig etter alle påkjenningene jeg har vært gjennom i livet mitt.
Jeg vet at det kan gjøre godt etter at man har fått gråte. Men det er ofte en vond vei dit. Jeg forsøker å se positivt på det faktumet at jeg har følelser. Det hjelper meg til å være et godt menneske. Og jeg tror det egentlig er en god egenskap. Jeg forsøker å se så positivt på det som jeg kan. Følelser er ofte både uhåndterbare og vanskelige. Men de er med på å forme oss som mennesker. Livet er ikke en dans på rose. Det er viktig å lette på trykket i blant. Det har hjulpet meg gjennom alle utfordringene til nå i livet mitt!
Vi blogges!
