Jammen er jeg heldig som får nye utfordringer! Det kommer til å bli en spennende høst for min del. Jeg gleder meg til jeg kan fortelle om ting som kommer. Men jeg kan ikke fortelle alt sammen enda! Men jeg vet at det vil bli store utfordringer for meg mentalt og fysisk. Jeg skal ut av komfortsonen, og få nye erfaringer. Det er svært viktig for meg å forsøke å fokusere på alt det positive som skjer i livet til tross for sykdommene mine.
Jeg skal nemlig klare mye gøy selv om jeg er syk. Det gjelder å finne pågangsmot, og bruke min stahet til å oppnå nye mål. Jeg kan med hånden på hjertet si at denne høsten blir spesiell for meg. Jeg skal finne min plass her hjemme, og godta at jeg ikke kan ha en vanlig jobb for øyeblikket. Da er det ekstra kjekt å ha noen utfordringer som er positive, og som var helt utenkelige for min del tidligere!
Jeg gleder meg til jeg kan fortelle. Men jeg ville bare skrive dette innlegget slik at dere kan delta i de positive tingene som skjer😄
Når jeg har vært på campingen de siste årene, så har jeg stort sett holdt meg på min egen terrasse. Jeg har vært ved vogna hele tiden for å ha trygghet og stabilitet for ungene. Men nå er de mer klar for at mamma går litt rundt på campingen. Sp lenge vi har telefoner med oss, så går det fint.
Dermed fikk jeg en utfordring i fanget. Jeg må tørre å prate med folk! Jeg må våge å ta litt iniativ selv. Det er faktisk ganske utfordrende for meg. Men det er veldig koselig å prate med flotte campingvenner her på Neset! Jeg håper at jeg ikke blir for feig , men våger å bli kjent med nye mennesker her på campingen!
Å slå av en liten prat er viktig! Å møte nye mennesker med åpent sinn, og la ulikheter bli en positiv erfaring i livet. Jeg har bestemt meg for å bli mer sosial på campingen. Jeg skal våge meg mer ned fra egen terrasse, og se mer av campingen! Jeg gleder meg veldig til en lang sommer her på campingen!
Hver kveld så tenker jeg det sammen. Så godt og deilig at alle er hjemme, og i god behold. Så heldig jeg er som får være mamma til to herlige prinser, og ta godt vare på dem. I helgene når min kjære er hjemme, er følelsen av trygghet og omsorg sterkt tilstede. Jeg er så takknemlig for at kan bo her sammen alle fire. Selv om livet har vært så tøft, så henger vi sammen. Vi hører sammen i denne familien, og vi har det så godt sammen. Takk og lov for at jeg aldri gav opp drømmen om en god fremtid.
Når mine kjære er kommet inn for kvelden, så senker jeg skuldrene og nyter kvelden. Da er de trygt og godt hjemme hos meg. Jeg nyter det. Jeg vet det kommer en dag hvor de er voksne, og flytter hjemmefra. Men jeg skal bruke disse årene godt. til å legge et godt grunnlag for fremtiden deres. Det er vårt mål. Det er det vi jobber for. Jeg er uendelig stolt og glad for barna mine. De er det absolutt beste som jeg har i livet. Som mamma er man stolt, glad og sårbar. Jeg gjør absolutt alt for dem.
Det er ikke en selvfølge at livet går fint. Vi må jobbe for det hver eneste dag. Men den harde jobben gjør at fremtiden skal bli god. Det er det aller viktigste for meg. Jeg kan ikke endre fortiden, men jeg kan sikre fremtiden så godt som overhodet mulig. Det er den aller viktigste oppgaven jeg har. Sammen skal vi hjelpe hverandre gjennom livet. Det er godt å være sammen. Det er deilig å kjenne på kjærligheten og omsorgen vi har for hverandre. Det er familie. Det er kjærlighet.
Det nærmer seg sommer. Det er badesesong. Det er nok en gang på tide å finne frem bikini og badetøy. Vel jeg har ikke badet ute de siste to årene. Jeg skjemmes egentlig. For jeg elsker egentlig å bade. Men de siste årene har jeg vært så feig. Jeg har brukt revmatismen som unnskyldning for ikke å bade. Jeg har klaget på at det vil bli så kaldt, og at jeg ikke vil ha godt av det. Men sannheten er heller den at jeg vil ikke kle av meg. Jeg vil ikke bruke verken bikini eller badetøy. Jeg liker ikke å vise kroppen min.
Jeg vet at det er både dumt og feil av meg, Jeg fikk kjøpt meg ny bikini i fjor. Den ble brukt en time på terrassen her hjemme når ungene var på skolen, og mannen på jobb. Det var det hele. Ikke en tur på stranden i det hele tatt. Aldri på badetur. Jeg stod på sidelinjen og passet på barna, men badet aldri. Ungene forstod ingenting. Fordi mamma pleide alltid å bade før. Nå var det plutselig helt slutt. Jeg gremmes. For jeg lot min egen skam vinne over slike kjekke ting. Det er jeg direkte flau over å innrømme.
Men jeg har bestemt meg for å overvinne dette denne sommeren. Jeg skal ta på bikini. Jeg skal gå på badetur. Jeg skal bade. For jeg kan ikke fortsette med slike tanker og holdninger til egen kropp og utseende. Det blir ikke enkelt, men jeg er nødt til å ta tak i det. 2 år uten bading holder lenge. Jeg må kose meg med ungene mens de fortsatt er med oss på campingen. Jeg må vise dem at jeg er like fin og fri som alle andre. Det sitter veldig langt inne å skrive om dette, men jeg tror ikke jeg er den eneste som kvier meg for dette. Derfor skriver jeg. Derfor blottlegger jeg meg slik.
Det er mange ting som virkelig kan frustrere meg veldig. Vi havner veldig lett i forskjellige kategorier. Det kan gjelde alt fra kroppsfasong til helseplager. Jeg er overvektig. Jeg er Plus size. Jeg har PTSD(post traumatisk stress lidelse). Jeg er sykemeldt. Dermed havner jeg fort i kategorier som jeg ikke liker i det hele tatt. Jeg vil bare være MEG! Hvorfor må jeg være noe annet? Selv om jeg har noen kilo for mye på kroppen min, så forteller ikke det noe om hvordan jeg er som person! Må jeg i blant handle klær som er Plus size, så betyr ikke det noe verdens ting for andre mennesker!
Jeg er verken gal eller mentalt tilbakestående selv om jeg har en psykisk diagnose. Fordommer gjør at mange mennesker tror jeg er skikkelig psykisk på bærtur. Det er ikke tilfelle. Jeg er faktisk svært oppegående som menneske, men jeg har noen utfordringer i hverdagen min. Det gjør meg skikkelig frustrert at uvitenhet og fordommer plasserer meg i en slags kategori som gjør meg sykere enn jeg faktisk er! Selv nå i 2017 er uvitenhet en hovedgrunn til at mange ikke forstår hvem vi faktisk er, og hva vi kan få til.
Jeg er en “Naver”. sykemeldt og på vei til å bli ufør. Snart sykemeldt i ett år. Når folk ser meg på gaten, så er det ikke alltid slik at de ser hvordan min helsesituasjon er. Når folk spør hva jeg jobber med, så blir jeg ofte flau når jeg må innrømme at jeg ikke jobber. Jeg er kun 40 år gammel, og er ikke i stand til å være i jobb for øyeblikket. Jeg merker at jeg ofte straks begynner å fortelle mer detaljert om hvorfor jeg er sykemeldt. Rett og slett fordi jeg ikke vil at de skal tro jeg er lat. Jeg burde holdt munn. De har ikke rett på å vite hva jeg feiler. Men jeg klarer liksom ikke å unngå å fortelle. For jeg vil de skal forstå. Jeg er så redd for hva de tenker.
Hvorfor føler jeg det slik? Hvorfor er jeg så veldig redd for hvordan andre oppfatter meg? Jeg vet jo at jeg ikke går hjemme uten grunn. Jeg kjenner jo på alle smertene hver eneste dag. Jeg sliter meg gjennom angst og panikkanfall. Jeg kryper opp av sengen, og går som en gammel dame den første halvtimen fordi muskler og ledd ikke vil samarbeide med meg! Jeg vet jo veldig godt at jeg havner på sofaen helt utslitt etter kun en halvtime med huslige gjøremål! Men det vet ikke naboen. Det er jeg som kjenner det på min kropp!
Jeg vil at dere skal like meg akkurat slik som jeg er. Jeg vil at mine venner skal like Wenche. Med alle plusser og minuser. Som et helt menneske. Det er det jeg ønsker meg. Bare la meg få være MEG! Vi blogges!
Det var utrolig deilig å ha noen dager her på Neset igjen! Vi har så godt av å komme oss vekk litt hjemmefra. Det har vært en altfor travel vår. Ukene har flydd av sted, og jeg har ikke klart å henge helt med. Sykdommen som herjet med meg hele påsken, var vanskelig å riste av seg. Særlig lungene fikk altfor hard medfart, og er enda ikke helt i orden. Dermed så har tempoet blitt litt vel hardt for meg. Her på Neset klarer jeg å slappe helt av. Jeg senker skuldrene helt ned, og er bare mamma og kjæreste.
Neset camping er en veldig viktig plass for meg og familien min. Vi har vært her i ganske mange år. Nå koser vi oss veldig sammen med både familie og venner her på campingen. Det er stille og fredelig, og veldig god stemning. Der trenger ikke skje så veldig mye for min del. Rolige dager med masse fritid er viktigst for meg når jeg er her. Spise ute på terrassen i solskinn er deilig. Være sosial, og drøse med gode venner er viktig. Her har vi ikke så veldig fast timeplan, men litt struktur er likevel viktig for oss.
Nå skal vi kose oss i kveld, og ta det rolig. Det har vært en innholdsrik dag, og nå er det på tide med tv og sofa kos. Jeg ønsker dere alle sammen en flott fredags kveld! Nyt den sammen med familie og venner!
I løpet av livet opplever man mange ulike ting. Det fører til at vi opplever ulike hendelser med ulike følelser. I blant kan det bli nokså kaotisk inni hjernen vår. Særlig hvis man opplever mange ting som ikke er så veldig gode. Da blir det fort mange tanker som kolliderer, og som kan lage kaos inni oss. Det har jeg tatt tak i for min egen del. Det har vært veldig viktig å sorterer tanker og følelser. Hvor hører de hjemme? Det har vært viktig å skille fortid og fremtid. Legge ting i riktig skuff. Det har vært krevende, men veldig viktig. Jeg er så glad for at jeg fikk tatt tak i alle disse utfordringene!
Jeg bruker ofte bildet som er slik at livet mitt ser ut som en diger kommode men hundrevis av skuffer. Når det blir kaos i skuffene klarer man ikke å få lukket dem igjen. Men når man rydder og sorterer i hver enkelt skuffe, så blir det stadig flere som man kan lukke igjen. Nå er min kommode veldig mye bedre enn før. Livet har begynt å falle mer på plass. Det er ikke så veldig mange skuffer som fortsatt er åpne, og det er deilig å kjenne på. Det har vært en veldig hard jobb, men lettelsen er veldig stor når man lukker igjen skuffen.
Det er viktig å rydde opp i livet sitt. Jeg hadde fullstendig kaos, men er nå i ferd med å få ting på stell. Det føles utrolig deilig, og jeg er veldig lettet og glad. Jeg har endelig en god følelse angående fremtiden vår. Det ble litt annerledes enn jeg hadde tenkt, men jeg har bestemt meg for å gjøre så godt som jeg kan. Livet har satt spor i kroppen min, og jeg klarer ikke leve så aktivt som jeg ønsker. Men jeg har så mye kjærlighet og varme rundt meg. Vi har det så godt. Det veier opp for mange ting som ikke lenger er mulig å gjennomføre.
Dersom man sliter med fysisk sykdom, så er det ofte ganske synlig for andre mennesker. Kanskje man sliter med å gå på vanlig måte. Det hender man har sår eller merker på huden som viser at man har smerter. Men når man sliter med mentale utfordringer, så er det ikke så ofte at det synes. Det er jo for så vidt fint det. Men av og til skulle jeg ønske at folk kunne forstå bedre hva jeg og andre sliter med. For det kan ta veldig lang tid å fikse slike utfordringer. Noen av oss blir tilslutt friske, mens andre må leve med det resten av livet.
Jeg har derfor valgt åpenhet. For ved å skrive og prate om min mentale helse, så er jeg med å fjerne tabu omkring mental helse. Jeg er et reflektert og voksent menneske. Selv om jeg har en diagnose, så er jeg likevel fullt oppegående menneske. Jeg må ta mine forhåndsregler, og det er ikke alt jeg takler. Men likevel fungerer jeg fint i samfunnet vårt. Men jeg ønsker forståelse og respekt. Jeg vil at vi som sliter med mentale utfordringer skal føle oss like mye verd som resten av befolkningen.
Det tar tid å fikse mentale utfordringer. Det er ikke slik at man kan sette eksakt tidsperspektiv på når vi blir friske. Vi kan liksom ikke gipse hjernen vår. Det er viktig å få faglig hjelp, og ta den tiden man trenger. Jeg håper inderlig at min åpenhet kan hjelpe andre mennesker. Jeg håper at min åpenhet får dere til å forstå hvordan livet er med mentale utfordringer. Vi er vanlige mennesker, som trenger hjelp til å sorterer tanker og følelser. Det gjør oss ikke til dårlige mennesker. Vi er faktisk veldig sterke som våger å ta tak i utfordringene våre!
Jeg ba ikke om å få disse utfordringene i mitt liv. Noen dager er jeg både sint og bitter. Men det hjelper ikke. Jeg forsøker isteden å finne den beste veien videre i livet mitt. Jeg må snu det vonde til noe positivt. Derfor bruker jeg mine verktøy for å ha et godt liv sammen med mine kjære! For jeg vil vise at verden går videre. Jeg er her, og jeg har et godt liv!
Det var en periode hvor min blogg var både mørk og trist . Det var rett og slett fordi jeg gikk gjennom en vanskelig tid, og benyttet bloggen som terapi. Jeg skriver veldig ærlig til dere på godt og vondt. Jeg forteller om gode og dårlige dager. Men jeg håper at dere merker at jeg har det bedre nå!
Bloggen min kommer til å vise hverdagen min i tanker og ord. Jeg vil helst dele mye med dere, og jeg jobber med egen selvtillit angående bilder. Bloggen blir forhåpentligvis mer lys nå enn før. Det er jo deilig å nyte de gode øyeblikkene sammen med dere!
Livet er en berg og dalbane. Det snur fort. Men solen skinner mye mer enn før. Jeg er blitt mye roligere og har det bra. Selvtillit må jobbes med jevnt og trutt hele livet. Men jeg utstråler mye mer positivitet og trygghet nå. Vi jobber oss gjennom hver eneste dag. Vi forsøker å gripe de mulighetene som dukker opp underveis i livet!
