Jeg skulle så gjerne ha opplevd mer av den flotte naturen som er rundt oss i dette vakre landet. Jeg har veldig lyst til å se så mye mer av Norge. Jeg elsker Vestlandet. Der har min kjære vist meg mange nydelige steder. Jeg drømmer om å komme meg nordover. Jeg har lyst å oppleve hele kysten opp mot Nordkapp. Det er en stor drøm for meg, og min kjære deler den drømmen med meg. Han har vært litt nordover før i jobben sin, men aldri på ferie. Vi håper å oppleve det sammen når barna har blitt større.
Jeg drømmer om å gå på fjellet. Jeg har lyst å nå flere topper. Jeg elsker fossefall. Når jeg får komme ut i slike omgivelser blir jeg nesten helt euforisk av glede og adrenalin. Jeg elsker å oppleve norsk natur . Jeg har kjempet meg opp til Gaustatoppen. En hard, men utrolig kjekk opplevelse for oss. Vi trosset våre fysiske begrensninger, og kom oss til toppen. Det glemmer jeg aldri. En nydelig utsikt over store deler av landet vårt. Nydelig solskinn, og strålende vær. Selv om hele kroppen verket i flere dager etterpå, så var det virkelig verd det.
Det handler ikke om å nå de vanskeligste toppene. Jeg vet jeg må ta hensyn til kroppen min. Men det er likevel viktig å gi seg selv muligheten til å oppleve naturen. Fysisk aktivitet er bare bra for oss alle sammen. Men jeg må nok begrense meg litt. Jeg forstår det. Men jeg gir ikke opp drømmen om å oppleve nye ting. Jeg og min kjære kommer nok til å forsøke oss på nye eventyr etter hvert. Tiden vil vise hva vi makter å få til. Det mangler ikke på viljestyrke, det er helt sikkert.
Vi blogges!
Det hender jeg møter på mennesker som tidligere var en del av mitt liv. Og det som ofte skjer, er at de snur seg vekk og vil ikke se meg i øynene. Dette er voksne mennesker, og jeg synes det er feigt. Men det er opp til hver enkelt hvordan man møter andre mennesker. Jeg har bestemt meg for å leve livet mitt med verdigheten i behold, og er ikke villig til å gjemme meg vekk. Jeg går videre, og jeg forsøker å gå med rak rygg. For jeg har ingen grunn til å verken skjemmes eller føle meg liten.
Selvfølgelig gjør det vondt. Det er veldig vanskelig å takle i blant. Men jeg har bestemt meg. Jeg vil leve slik et vanlig liv her i Mandal. Jeg vil gå på kiosken eller butikken uten å bekymre meg for hvem jeg møter på min vei. Dersom andre mennesker ikke klarer å se meg i øynene, så er det faktisk de som har det aller verst. Det er synd. Det er trist. Men det er ikke mitt valg. Hvert menneske bestemmer selv sin egen oppførsel. Det får heller være slik. Jeg klarer meg veldig fint. Jeg er faktisk veldig stolt over hver gang jeg takler et slikt tilfelle på gaten her hjemme i Mandal,
Jeg er nødt til å mestre slike opplevelser. For det er faktisk noe jeg opplever til stadighet. Min fortid er slik at jeg inne kan unnslippe det i perioder. Men jeg kan lære meg å mestre det. Jeg greide det denne gangen uten noen tårer. Jeg fullførte planen min, og lot det ikke ødelegge dagen min. Det betyr masse for meg. Små seire over egen angst. Det er viktig. Det er mestring i praksis. Jeg er faktisk veldig stolt over min egen fremgang! Endelig føler jeg meg sterkere!
Vi blogges!
Jeg tok en liten titt på kalenderen for å se på planene våre fremover. Det er helt utrolig hvor fort ukene flyr av sted for øyeblikket! Vi har planer for mange helger fremover, og plutselig kommer sommerferien rett i fleisen på oss! Vi har veldig mye som skal gjøres her hjemme også før sommeren, så jeg kjenner på stresset som kommer krypende mot meg. Men vi kan ikke gjøre annet en å ta en uke om gangen. Planlegge godt hver eneste uke slik at tryggheten og forutsigbarheten er tilstede i stor grad. Da kommer vi oss nok velberget gjennom det aller meste som skjer.
Mye av det som skjer er kjekt. Så det skal nok bli mange gode øyeblikk. Men inni mellom alt dette skal jeg også ta vare på mine barn, mann og meg selv. Det er veldig viktig at vi finner en rytme som passer for oss. Det har blitt veldig mange turer til Egersund, og vi skal ha to til før sommeren. I tillegg må vi få brukt campingvognen på Neset Camping en del fremover også. Da flyr helgene fort av sted. Vips så er sommeren her for fullt. Jeg sliter med å henge helt med. For der er noe hele tiden, og jeg kjenner på meg selv at det blir heftige perioder. Så da må jeg legge inn tid til hvile og restitusjon pluss trening. Da kommer jeg meg gjennom det som måtte komme. Det er veldig bra at jeg er sta og sterk. For med vilje kommer man langt. Denne våren har likevel vært i overkant travel selv for meg. Det må jeg nok innrømme. Jeg “glemmer” av og til at jeg ikke er i stand til å klare et slikt tempo. Så henger jeg med, og så blir det noen ganger vel mye. Jeg tar i hvert fall og planlegger så godt jeg kan. Jeg putter inn litt egentid og hvile mellom slagene. Vi blogges!
Da er vi kommet oss velberget gjennom denne nasjonaldagen også. Vi er alle sammen veldig slitne etter en dag med mange inntrykk. Det skal bli veldig godt med en kveld på sofaen nå. Det er viktig å komme fort til ro i kveld da skolen venter i morgen tidlig. det er nemlig ikke fridag i morgen selv om man kunne trenge det etter en slik dag. Det er veldig deilig å være ferdig med denne dagen. Jeg er alltid ganske stresset og urolig foran en slik dag. Men vi er godt fornøyde med dagen, og tar kvelden med stor ro.
Jeg håper at Dere også har hatt en flott dag sammen med familie og venner. Det er alltid hyggelig å være sammen med sine nærmeste en slik dag. Det viktigste for meg er at barna koser seg denne dagen, og er fornøyde med feiringen selv. Det blir alltid masse god mat, og kvoten med is og brus er overfylt i dag! Slik skal det være på 17.mai! Nå er det ro og frem her i heimen, og det skal nytes. Godt å ha min kjære hjemme i kveld. Føles nesten som en fredag, men uken er ikke over enda.
Nå får jeg rette fokuset mot en ny helg hvor vi skal av sted. Så klesvasken venter, og bagger skal pakkes atter en gang. Men ikke nå. Nå skal jeg ta livet helt med ro. Det fortjener jeg.
Vi blogges!
Det er en utrolig deilig følelse som sprer seg i kroppen min når jeg får vite at min blogg hjelper et annet menneske. Det gjør veldig inntrykk på meg når jeg får slike tilbakemeldinger, og gode klemmer. Da får jeg en bekreftelse på at jeg når ut til mennesker som trenger det. For bloggen handler ikke bare kun om meg og mitt liv. Jeg vet så altfor godt at mange mennesker der ute sliter med mye av de sammen tingene som jeg gjør. Og at mine tanker og ord kan hjelpe andre i deres prosesser, er svært rørende å tenke på for min del.
Jeg trenger å få ut mine tanker og følelser. Derfor har jeg valgt å skrive på min egen blogg. Det er ikke alltid like enkelt å dele alt sammen med dere. Det koster for meg iblant. Men jeg føler likevel at det er riktig for meg. Jeg kommer steg for steg videre. Mine innlegg er min versjon av livet. Noen vil kjenne seg igjen. Noen nekter å kjenne seg igjen. For noen er det fjernt. Men det handler om at vi er alle sammen ulike mennesker. Og vi har hvert vårt liv som vi skal komme oss velberget gjennom. Ingen er like, men vi kan ha opplevd lignende situasjoner.
Det er ikke en konkurranse om hvem som har hatt det verst. Jeg føler det blir feil å sammenligne vonde opplevelser. For vi har våre grenser, og vi tåler ting ulikt. Det viktigste vi kan gjøre er å gi hverandre forståelse og omsorg. Respektere hverandre for den vi er. Være rause, og imøtekommende mot de menneskene som er gode mot oss. Og søke avstand fra de menneskene som ikke ønsker oss godt. Det kan være umenneskelig tøft i perioder, men det er viktig å ta vare på seg selv.
Når jeg formidler mine tanker og følelser, så gjør jeg det ikke for å bli sett på som en slags helgen eller supermenneske. Men jeg har valgt å være ærlig mot meg selv, og dele det jeg føler er riktig å dele fra min hverdag. Tydeligvis betyr det mye for andre å lese mine erfaringer og tanker. Det er jeg takknemlig og glad for. For jeg ønsker å hjelpe andre til en bedre hverdag. Kanskje kan man bli litt bedre kjent med egne følelser når man leser om andre. Takk for at dere prater til meg, og oppmuntrer meg!
Vi blogges!
Så er nasjonaldagen her igjen! Gratulerer med dagen alle sammen! Vi er nok en gang heldige som kan leve i et fritt land, og feire vår egen nasjonaldag. Dagen feires med norske flagg, tog, korpsmusikk og barn som synger nasjonalsangen! I år har vi korpsgutt for aler første gang. Det blir nok rørende for mor når prinsen kommer marsjerende med Mandal Guttekorps. Det gjelder å ikke gråte så veldig mye, he he! Jeg blir veldig sentimental når ungene mine gjør slike ting, så jeg forbereder meg på en del følelser.
Etter barnetog blir det leker på skolen. Der pleier det å være masse folk som samles, og kjekke aktiviteter for ungene våre. Jeg tenker jeg deltar der en stund før jeg trekker meg tilbake. Så er det noen rolige timer for oss, før jeg må ned for å se borgertoget sammen med ungene mine. Da tenker jeg at vi alle sammen er rimelig slitne, og det er best å komme seg hjem på sofaen. Jeg er spent på hvor lenge min kropp holder ut en slik dag. Det blir mye ståing og gåing. Godt jeg har sikret meg veldig gode sko. Her kommer komfort før skjønnhet og mote!
Jeg håper alle sammen får en strålende dag sammen med venner og familie! Nyt dagen, og la barna spise masse iskrem for en gang skyld. Det er et år til neste gang, så mine får kose seg i dag. Det er barnas dag. Ta godt vare på deg selv, og kos deg med dine nærmeste! Vi er jo heldige, og kan kose oss en slik dag i hele landet vårt!
Vi blogges!
Så er det kvelden 16.mai. Kvelden da alt vi trenger til morgendagen må være ferdig. Alt av klær er planlagt, og ligger klart. Jeg forsøker å stresse minst mulig. For det smitter så fort over på de små. Derfor er det nå en rolig stemning i huset vårt. Jeg håper at en spent liten korpsgutt faller i søvn tidlig i kveld. Han trenger kreftene sine til i morgen. Jeg vet at mange sommerfugler flyr inni magen hans. Og jeg skal innrømme at mamma er også spent på hvordan dette kommer til å utarte seg i morgen. Der kommer nok en tåre i øyekroken når han passerer oss med korpset.
Det som jeg har lært fra tidligere år, er at planlegging er veldig viktig. Vi planlegger logistikk, og hvordan vi skal komme oss gjennom de ulike punktene på programmet. Vi har lært av feil som er blitt gjort før. Jeg er heldigvis veldig rolig på at dette skal gå fint. Vi klarer oss alltid, og tar en rolig feiring i trygge omgivelser. Jeg husker så altfor godt hvordan mor stresset disse dagene. Jeg forsøker å unngå akkurat det her hjemme. Jeg skal derfor nyte en fin kveld her hjemme sammen med min kjære.
Morgendagen kommer. Det skal nok gå bra. Vi hjelper hverandre gjennom alle utfordringene som dukker opp underveis. Det er viktig å kose seg. Det blir nok masse is og brus på samtlige. Nå gil jeg bare senke skuldrene, og nyte kvelden. Vi er så klare som vi kan bli til 17. mai 2017! Vi blogges!
Rundt om i de tusen hjem finnes der mange barn som gleder seg veldig til i morgen. De gleder seg til å feire 17.mai sammen med familie og venner. Fin klær skal tas på, og is og brusk skal det bli nok av! Men der finnes også noen barn som ikke gleder seg til denne dagen. Kanskje fordi de ikke har fått nye klær da foreldrene ikke hadde nok penger til det i år? Eller kanskje gruer de seg veldig for de vet at den dagen kommer mamma eller pappa til å drikke alkohol, og bli farlige! Sannheten er at mange barn er livredde for slike høytidsdager! Det er så uendelig trist. Og jeg lurer på om vi SER disse barna?
Noen barn sliter veldig på en slik dag. Angst og uro preger dem fra morgen til kveld. Det er ikke alle som takler all bråket og uroen i barnetoget. Det blir mange tusen blikk som rettes mot et lite barnesinn. Jeg håper at vi ser disse barna. Jeg håper at vi kan bli mer observante på at disse barna finnes rundt oss. For dem er det kanskje en veldig vanskelig og skummel dag! Vi må våge å se andre enn bare oss selv. Vi må våge å bry oss om våre medmennesker. Jeg vet at jeg både gruer og gleder meg til denne dagen. Men jeg er en voksen dame, og vet hvilke verktøy jeg skal bruke for å mestre denne dagen.
Et lite barn vet ikke hvordan de skal komme seg gjennom redselen og angsten helt alene. Vi må la dem få en hånd å holde i hvis de ønsker det. Vi bør bry oss om hvor de er, og hvem de skal være sammen med. Vi må vise at vi har omtanke og forståelse for at enkelte dager ikke alltid er like enkle å komme gjennom. For noen barn er 17.mai den verste dagen i året! Vi liker ikke å tenke over det. For det skal jo være barnas festdag! Men det er faktisk en realitet for veldig mange barn. Store høytidsdager er ikke et høydepunkt.
Så vi skal ikke bare se de barna som koser seg på 17. mai. Vi skal ha et ekstra blikk på de som faktisk ikke har det så lett. De som virkelig gruer seg til å gå i tog. De som trenger å få være med trygge voksne selv om de egentlig er store nok til å gå på egenhånd rundt i folkemengdene. Vi skal gi dem trygghet og omsorg. Vi skal være der. Jeg vet hvordan det er. Jeg har aldri likt 17.mai som barn. Og jeg gjør mitt beste for at mine barn skal føle seg trygge i en slik kaotisk dag,
Vi blogges!
Det er ikke alltid like enkelt å være syk. Å leve med flere kroniske lidelser i hverdagen byr på visse utfordringer. Vanlige gjøremål blir ofte helt umulige å få gjennomført. Og de gangene man presser seg gjennom det, så ender jeg på sofaen og er utslitt i lang tid etterpå. Noen ganger klarer å godta at situasjonen er slik for meg. Andre dager er det bare vondt og leit. For jeg vil så inderlig gjerne gjennomføre alt selv. Men kroppen min streiker rett som det er, og det er fryktelig frustrerende. Jeg klarer litt, men må ha lange pauser.
Å be om hjelp er ikke det kjekkeste i verden. Men noen ganger er man nødt til å finne gode løsninger som kan hjelpe oss. Det handler om å finne løsninger i fellesskap. Jeg snakker heldigvis åpent og ærlig med min kjære om disse tingene. Han er både hjelpsom og forståelsesfull. Med full jobb for ham i ukene, så er det begrenset hva han klarer å få gjennomført i helgene sammen med meg. Vi har valgt noen løsninger som passer for oss. det er det som er viktigst. vi må få det til å fungere for oss i hverdagen. Vi er på god vei.
Jeg er i ferd med å innse mine begrensinger. Jeg utnytter de ressursene som jeg tross alt har i behold. Det gir meg en følelse a mestring selv om jeg har måttet si avkall på visse ting. Hverdagen vår skal være best mulig for oss alle. Barna trenger en mamma som ikke er totalt utslitt. Det er derfor ekstra viktig å beholde energi nok til dem. Det er det aller viktigste for meg. Mann og barn betyr alt. Da firer jeg heller litt på kravene jeg setter til meg selv.
Vi blogges!
Jeg gjør av og til ting som man ikke forventer at jeg skal gjøre. Det hender at jeg gir blaffen i alt, og bare finner på noen uskyldige sprell. Men det går veldig lenge mellom hver gang jeg tørr. Men jeg tror at det er viktig, For man kan ikke alltid være like alvorlige og sindige. Det er viktig å pushe seg selv ut av komfortsonen jevnt og trutt. Også på ting som gjør at man virkelig må bryte egne grenser for egen del. Livet har vært tungt og vanskelig over veldig lang tid. Derfor er det ekstra viktig å unne seg noen kjekke ting innimellom.
Det er ikke lenge til min mor skal feire stor dag. Og vi har planene klare. De er hemmelige. Men jeg kan røpe at vi tror det blir både morsomt og sikkert litt flaut. Men nå skal det bli moro å gjøre noen sprell. Det gjelder bare at helsen spiller på mitt lag den kvelden slik at jeg kan bidra med mine sprell. Vi er en hel gjeng som har planene klare. Det blir artig hvis alt går i boks! Det som er viktigst av alt, er å ikke være så veldig selvhøytidelig til enhver tid. Man må av og til by på andre sider av seg selv.
Jeg vet at jeg nok kommer til å grue meg litt. Men alt er uskyldig moro. Så vi skal nok få det kjekt alle sammen. Halve moroa er jo å planlegge dette helt i skjul. Mor gav oss ansvaret for festen, så da får hun ta det som kommer! Men alt er tenkt ut i kjærlighet. Gleder meg til videre planlegging fremover. Dette blir artig!
Vi blogges!
