I går ettermiddag viste jeg en side av meg selv som jeg ikke liker. Den siden som kommer frem når strikken er blitt tøyd altfor langt. Når kreftene bare ikke strekker til, og jeg takler ikke så mye. Det er heldigvis veldig sjelden at jeg kommer til dette punktet, men jammen kom jeg dit nå igjen. Utpakking av bil ble gjort i sinne og frustrasjon. Jeg kokte over. Det ble ikke kjekt for noen av oss. I tillegg var alle de andre også veldig slitne.
Da er det bare en ting som gjelder. Nemlig å trekke pusten, få i seg drikke og roe ned. Snakke med barna, og be om unnskyldning for sinnet. Gi mannen en unnskyldning, og en forklaring. Heldigvis er det takhøyde hos oss. Vi kan sprekke. Vi kan si i fra. Men viktigst av alt er at vi alle sammen kan si unnskyld. For noen ganger koker det rett og slett over. Det er dumt når det skjer, men det viktigste er å fikse opp i det med en gang.
Jeg fikk pakket ut alt sammen i en fart, så noe positivt kom der ut av sinnet mitt! Så jeg fikk også tilbake smilet igjen rimelig raskt. Alle sammen hjalp hverandre, og vi kom oss fint gjennom kvelden etterpå. Men vi lærte noe veldig vesentlig. Vi er ikke i stand til å strekke strikken så langt. Vi kan ikke starte på en hjemreise etter å ha vært aktive hele dagen. Min kjære hadde drevet dugnad. Jeg kom meg gjennom en bytur med mor i Egersund. For jeg skal eksponere meg selv for det jevnlig. Men selv om vi hadde det veldig hyggelig, så kostet det enormt med krefter for min del.
Det er viktig for oss å lære hvor våre grenser går. Vite når vi må si stopp. Forstå hverandres påkjenninger, og vise forståelse for hverandre. Verken barna eller min kjære fortjente min surhet og kjefting i går. Men jeg gikk aldeles tom. Der var ikke mer lunte igjen akkurat da. Så da ble jeg sint. Jeg forteller ikke dette fordi jeg synes det er gøy. Men vi er en familie med spesielle behov, og vi kommer oss velberget gjennom de vonde stundene også!
For vi sier unnskyld. Og vi blir tilgitt. Det er kjærlighet i praksis!
Vi blogges!
