Selv om vi enda er i august, så er jeg i full gang med å forberede meg til en kald høst og vinter. Denne gangen skal jeg være forberedt. for jeg slet så enormt med indre frost i hele fjor høst og vinter. Så jeg er i gang med å skaffe meg varmere klær som skal holde meg god og varm. Jeg har allerede fått tak i to lange cardigans i høstens farger. De er laget av mohair ull, og er utrolig gode og varme. Jeg har også fått tak i to gode ull skjerf. Jeg er så glad for at jeg tenker mer over slike ting nå. Jeg lærte utrolig mye av min første vinter som revmatiker, og skal ikke begå de samme feilene denne gangen. Jeg skal holde meg god og varm. Å fryse er roten til alt ondt når man har revmatiske sykdommer.
Jeg kommer til å tenke veldig mye på dette når jeg velger meg klær. Jeg skal være fornuftig. Det skal være både varmt, komfortabelt og fint. Jeg skal ikke være redd for å ha en mer voksen stil over egen garderobe. Jeg er sikker på at jeg stiller mer forberedt denne gangen. Jeg vil ikke fryse. Jeg skal også se meg om etter gode ull gensere. Det kommer til å bli veldig bra. Jeg er litt spent på hva jeg kommer til å finne fremover. Tenk at jeg skulle bli en slik frysepinn! Da jeg var svært overvektig frøs jeg aldri. Men nå når vekten er kommet nedover, og jeg ble syk så fryser jeg mer enn noen gang.
Jeg er i hvert fall forberedt! Når høsten en dag kommer, så er jeg klar! Da skal jeg ikke klage over hvor kald jeg er. for ull skal holde meg god og varm fra innerst til ytterst!
I går kom jeg endelig i gang med min første terapi time etter sommerferien. Det har faktisk vært lange uker uten denne muligheten. For det er veldig befriende å kunne komme til terapi. Der kan man prate uten å være engstelig for at det kommer videre. Jeg kan få sagt det som ligger på hjertet mitt. Jeg kan få svar på en del spørsmål, og ting som plager meg. Jeg vet at min terapeut gir meg den motstanden som jeg trenger. Jeg kan ofte bli litt satt ut, og må virkelig tenke over saker og ting. Det er viktig for min fremgang. Jeg trenger disse timene. For de gir meg en innsikt i eget liv. Jeg føler meg ganske tom etterpå. Men det er som regel en god følelse.
Noen ganger er det veldig vondt. Når jeg må frem med traumer, og følelsene mine kommer i sterke bølger. Men der trenger jeg ikke være sterk og tøff. Der kan tårene bare få trille. Jeg trenger ikke kjempe i mot. For følelsene må ut av kroppen min. Jeg må slippe ned garden, og la det vonde få slippe ut av meg. Jeg har blitt alvorlig traumatisert. Det tar veldig lang tid å komme seg gjennom det. Men jeg er på god vei, og hver eneste time hjelper meg fremover. Jeg hadde ikke kommet meg gjennom dette uten denne hjelpen. Jeg føler meg helt trygg der, og jeg tørr å fortelle om alt det vonde som har skjedd i livet mitt. Mange ting som ingen andre vet om.
Jeg er glad for at jeg ba om hjelp. Jeg vet at mange mennesker ser på det som veldig flaut og tabubelagt. Men sannheten er den at vi er bare mennesker alle sammen. Og noen ganger gir livet oss erfaringer som er vanskelige å leve med eller forstå. Da kan man trenge et sted hvor man kan prate. Tømme seg. En søppeldunk. Hvor man får hjelp til å sortere. Jeg anbefaler det på det sterkeste. Jeg har aldri angret.
Nå er endelig dagen kommet når jeg igjen skal få møte alle vennene mine ved Stedet Aktivitetssenter her i Mandal. Jeg har gledet meg i hele sommer til å møte alle sammen igjen til sosialt samvær, og et måltid mat sammen. Vi samles hver tirsdag kl 11-13.30. Så nå er endelig sommerferien over, og vi skal møtes igjen etter disse ukene med ferie. Jeg gleder meg til å se igjen alle de kjente ansiktene, og håper at vi blir enda flere i løpet av høsten. Det er en uformell stemning, og latteren sitter løst. Noen ganger snakker vi sammen om litt mer alvorlige ting, men det er ikke noe press på noe vis. Noen ganger spiller man kort eller brettspill. Jeg er blitt veldig glad i denne møteplassen, og jeg har fått mange kjekke bekjente og venner der.
Jeg er veldig glad for at slike steder finnes her i Mandal. Det er et fint sted å bli kjent med mennesker. Jeg har alltid følt meg veldig velkommen, jeg kan komme og gå når jeg ønsker. Blir det litt vanskelig for meg en dag, så går jeg bare hjem. Det har hendt at jeg har slitt ekstra , og da har det vært fint å kunne si ifra til dem. Jeg har fått mer kunnskap om livet. For vi er så forskjellige, og vi har opplevd ulike ting i våre liv. Men samtalene våre sveiser oss sammen på en spesiell måte. Jeg har fått en enorm respekt for andre mennesker og deres liv.
Jeg gleder meg til å delta her utover høsten. Det blir spennende å se hvilke aktiviteter vi finner på. Det er kjempegøy å være kreativ sammen med denne gjengen, og jeg har blant annet deltatt på male kurs. Det resulterte i to bilder som henger på veggen i gangen. Ganske spennende å vite at man faktisk har malt dem helt selv, og at jeg er stolt over resultatet! Det blir en kjekk høst sammen med gode venner på Stedet!
Jeg har brukt denne sommeren veldig bra. Jeg har kommet meg gjennom sommeren med ferie, bading og soling. Jeg har fått orden på ting og tang hjemme. Jeg har vært sammen med venner og familie. Jeg har kommet i gang med treningen igjen. Og jeg har skrevet veldig mange innlegg til bloggen min. Dermed ligger jeg veldig godt an både privat og på bloggen. Det er veldig godt å tenke på. For da kan jeg komme meg gjennom oppstarten nå i høst. Nå har jeg laget et system som fungerer fint for meg, og da rekker jeg over det som jeg ønsker. Og i tillegg rekker jeg å få hvile innimellom slagene. Det er nesten det aller viktigste for min helse. Nok hvile er jeg helt avhengig av. Slik er hverdagen min blitt.
Men jeg er i rute, og det føles veldig godt. Jeg har god oversikt, og jeg vet om mange avtaler lang tid i forveien. Da kan jeg få orden på alt som behøves av barnepass og logistikk. Jeg er kontrollfrik, så jeg liker å ha alt godt planlagt. Jeg er sikker litt vel rar på dette området. Men det hjelper meg til å holde roen, og komme meg velberget gjennom hverdagen min. Ungene liker også struktur, så det passer oss fint. Nå er det i gang med middagsplan og ukehandel. Alt skal tilbake til den vanlige planen igjen her hjemme. Det er trygt og godt for alle sammen. Jeg har lært veldig mye de siste årene. Så jeg vet hvordan jeg må gjøre ting best mulig. Og hvis jeg skal klare å være med i organisasjonsarbeid, så må jeg planlegge tiden min godt.
Jeg er veldig fornøyd med tingene slik som det er akkurat nå. Jeg forsøker å ha det så rolig og greit som mulig. Jeg unngår mye stress ved å planlegge alt i lang tid i forveien. Jeg sparer masse tid bare ved å ha en middagsplan, og handle inn mat hver mandag. Jeg er i gang!
Jeg har stort sett hele livet slitt med overvekt. Og jeg har blitt mobbet for det både som barn og som voksen. Jeg har levd med sjikanering i alt for mange år. Det er noe som har påvirket mitt selvbilde og min selvtillit på en veldig negativ måte. Men jeg har bestemt meg for at jeg skal være glad i meg selv. Hvert eneste gram er meg. Det er min kropp og mitt utseende. Selv om jeg fortsatt har mer kilo enn jeg burde, så skal jeg være glad i meg selv. Jeg skal ikke gjemme meg bort, eller unngå bilder. For jeg er meg. Og jeg er god nok. Jeg er fin nok. Det er ingen som får lov til å sjikanere meg igjen!
Jeg fortjener å endelig kunne være glad i meg selv. Etter så mange år med vonde tanker om egen kropp, har jeg fått nok. Jeg forsøker å holde meg i aktivitet, og være passe sunn. Og den gleden jeg kjenner over livet mitt, den smitter over på utseende mitt. Jeg smiler mer, og jeg er tryggere på meg selv. Det er utrolig godt å ha såpass mange gode dager. For de hjelper meg gjennom de mørke dagene hvor gamle traumer forsøker å ta kontrollen over meg. Jeg kjemper imot, og jeg vet at jeg vinner til slutt.
Noen av oss er små. Noen av oss er større. Vi er forskjellige mennesker, og alle er like mye verd! Vi skal føle oss verdifulle og elsket. Det er en menneskerett å få bli respektert akkurat slik som vi er! Jeg vil gjerne vise at jeg endelig er tryggere på meg selv. For jeg er stolt over min egen fremgang. Det har kostet så uendelig mange tårer å komme dit som jeg er i dag. Jeg unner ingen å gå gjennom det sammen. Men det har formet meg til å bli meg. Så det har kommet noe godt utav alt det vonde også.
Jeg har lært utrolig masse på godt og vondt. Det har gitt meg en ryggsekk med masse erfaring som jeg vil bruke fornuftig.
Jeg er kun 40 år gammel, og for øyeblikket er jeg nødt til å avstå fra å jobbe. Det er vanskelig å gi slipp på sitt yrkesaktive liv. Jeg har hatt et veldig stort ønske om å få til ting. Jeg vil så veldig gjerne fortsette i vanlig jobb. Men kroppen min vil slettes ikke tillate det nå. Så jeg må ta en pause. En pause som kommer til å vare i en del år. Det er vanskelig å takle akkurat dette. For det føles som et nederlag. Jeg føler at kroppen min har sviktet meg. Det er en sorgprosess som jeg jobber meg gjennom. Jeg er siker på at livet kan være godt selv om jeg ikke er i jobb. Men det er likevel et slag i ansiktet å måtte si stopp allerede nå.
Det er vanskelig å se alle innleggene, snappene og Instagram bildene fra spennende jobbdager og messer. Jeg kjenner det river i butikk genene mine når butikkene annonserer etter betjening. For jeg koste meg så veldig bak disken. Jeg elsket å jobbe med kundebehandling. Det var sosialt og lærerikt. Jeg fikk ansvar, og jeg jobbet masse. Altfor mye. Jeg brant lyset i begge ender. Kroppen min klarte ikke henge med når alt ble vanskelig både på jobb og privat. Nå får jeg kjenne på den karamellen. Jeg er midlertidig ute av vanlig drift.
Jeg har en drøm om en gang å komme litt i gang med ett eller annet. Jeg håper å kunne jobbe med formidling. Men akkurat nå er det frivillig arbeid som jeg kan klare. Og jeg skal kose meg med det fremover. For jeg må holde hodet mitt i gang med noe fornuftig. Jeg er heldigvis en evig optimist, og håper på å komme litt sterkere tilbake om noen år. Det er jo ingen som kan ta fra meg håp og drømmer….
Jeg følte meg ganske tung og saggete i sommer før jeg begynte med treningen igjen. Jeg hadde ikke gått opp i vekt, men kroppen hang liksom ikke med i det hele tatt. Jeg følte meg veldig tung og sliten. Men jeg merker nå at kroppen er i endring igjen. For når jeg skriver dette, så har jeg gjennomført goder treningsøkter etter ferien. Og jeg vet at det kommer til å bli flere fremover. For jeg merker så utrolig god forskjell på kroppen min. Jeg føler meg lettere, og har bedre holdning. Jeg føler meg ikke så tung i kroppen lenger. Jeg merker at klærne passer fint, og jeg har god tro på at vekten kanskje minsker litt fremover. Det er veldig deilig.
Jeg forsøker ganske iherdig å fortrenge det faktum at kroppen stivner som en stokk etter hver eneste trening. Det er noen timer som ikke alltid er like gode. Men så slipper stølheten litt taket, og jeg føler meg lettere på foten igjen. Man kan ikke la være å trene selv om man er syk! Jeg er så glad for at jeg har kommet i gang igjen. Det betyr så uendelig mye for min mentale helse, og for kroppen ellers. Jeg får opp energi nivået, og matlysten kommer på plass. Jeg er sikker på at det vil være bra for meg fremover. For med mange ting på programmet, så trenger jeg all den energien som treningen gir meg!
Det er et tiltak å trene. Det er ikke slik at jeg jubler hemningsløst fordi jeg skal på trening. Men gevinsten som kommer i ettertid er så uendelig mye mer verd. For jeg får en bedre hverdag. Jeg klarer så mye mer. Og det bærer frukter til de som jeg bor sammen med. Det er bedre for dem at mamma/kone er i aktivitet. Da blir humøret bedre, og energien høyere!
På mandag starter hverdagen opp for min del. Da er det full rulle med de vanlige avtalene som jeg har i min hverdag. Det kommer til å bli en hard overgang, men jeg er klar for å komme i gang med hverdagen igjen. Skolen har ferie en stund til, så det blir jo ikke helt som vanlig enda. Men jeg skal i gang med terapi, og jeg skal gjennom fysioterapi. Jeg skal delta på aktivitetssenter, og jeg skal ha møter. Det er mange ting som kommer fremover, og jeg tar en dag om gangen. Nå er det viktig å fortsette med trening, slik at det ikke faller ut av timeplanen min fremover. Jeg er veldig klar for å komme skikkelig i gang. For jeg liker egentlig hverdagen aller best.
Jeg skal også komme ordentlig i gang med øving til min opptreden. Det er mange ting som skal på plass. Men jeg gleder meg veldig til å komme i gang med dette. For endelig er det kjekt med musikk, og jeg føler meg trygg ved pianoet her hjemme. Jeg skal virkelig kose meg med disse forberedelsene her hjemme. Jeg er sikker på at det kommer til å bli fint. Jeg håper at det blir en fin måned med masse spennende oppgaver for min del. Jeg er litt bekymret fordi jeg vet det er mange ting. Så jeg forsøker å innvilge meg nok hvile innimellom avtalene.
Dere skal få henge med meg fremover! Jeg gleder meg til å blogge om alt det som skjer i livet mitt. Jeg håper at dere liker det, og at dere blir glade på mine vegne. For jeg føler at livet ikke er så aller verst! Jeg skal gjøre mitt aller beste for å få en fin hverdag! Jeg er veldig motivert, og klar for å komme i gang med høsten!
Den viktigste oppgaven her hjemme for oss voksne, det er uten tvil å være foreldre. Vi snakket masse sammen om det før vi flyttet ned hit. For det har vært veldig viktig å skape vårt hjem. Et hjem med våre grenser og regler. Hvor masse kjærlighet og trygghet er tilstede. Men der må være veldig klare retningslinjer for store og små. For vi trenger veldig stor grad av stabilitet og trygghet. Da er faste regler til veldig god hjelp. Det kan være innetider, faste måltider eller språkbruk. Mange små ting som til sammen gjør stor forskjell. Men vi har snakket masse med ungene våre om det. For vi vil ikke at de kun skal få ting tredd over hodet. De får til en viss grad være med i diskusjonen.
Men jeg har blitt strengere og mer konsekvent med årene. Jeg har sett viktigheten av faste rutiner. Jeg vet at det er den viktigste nøkkelen for vår fremgang. En forutsigbar og trygg hverdag gir oss alle sammen et bedre liv. Nå er vi alle sammen klar over hvilke regler som gjelder, og hva som vi forventer av hverandre. Hjemmet vårt er ikke perfekt på noen måte. Men vi har masse kommunikasjon for å få til en hverdag som er til det beste for både store og små. Jeg er siker på at det har hjulpet oss dit vi er i dag. Jeg merker nemlig stor forskjell både på ungene, og på meg selv. Jeg blir tryggere i min rolle som forelder for hver dag som går. For jeg er nemlig ikke redd for å ta lærdom av de feilene som er blitt gjort før.
Jeg biter ikke på argumenter som at alle andre får lov til ditt eller datt. Jeg er ikke mammaen til andre barn, så jeg bestemmer ikke over dem. Men jeg setter grenser for mine egne barn og i mitt hjem. Det er viktig å vise ungene at reglene i hjemmet vårt gjelder uansett om vi har besøk eller ikke. For jeg og min kjære er blitt enige om hvordan vi ønsker å ha det i hjemmet vårt. Jeg er glad for at vi bruker masse tid på kommunikasjon. For det er viktig å snakke om.
Det er ganske utfordrende å leve med smerter hver eneste dag. Jeg merker at noen perioder er vanskeligere enn andre. Jeg forsøker nå å trene jevnlig, og innvilger meg hviledager. Men kroppen min er likevel ganske utfordrende å leve med. Det er vanskelig å lese den. Vite hvordan den kommer til å oppføre seg. Jeg må rett og slett ta dag for dag. Jeg forsøker å ikke bruke så masse smertestillende tabletter. For jeg vet at det ikke er bra for resten av kroppen min. Men noen dager må jeg rett og slett gi meg, og forsøker å ta meg inn litt.
Men jeg vet at det bare kommer til å være slik. Jeg kan ikke forvente at smertene kommer til å forsvinne. Jeg forsøker å leve et så godt liv som mulig. Men jeg skal innrømme at det er veldig vanskelig noen ganger. Når man har ulike revmatiske sykdommer, så svinger formen veldig. Jeg har hatt en ganske ok sommer, men kjenner at kroppen nå reagerer på treningen min. Så jeg passer på at jeg får nok hvile, og at jeg får i meg nok mat. Det er viktig å passe på den balansen når man trener. Jeg skal holde meg i gang nå, og jeg vil holde meg i god form.
Det er godt å trene. Men stivheten som kommer i etterkant er vanskelig å takle. Det kan fort bli masse smerter dersom jeg har trent litt for hardt. Og jeg blir jo veldig ivrig når jeg kommer i gang med en treningsøkt. For det skorter nemlig ikke på viljen her i gården. Jeg blir veldig lysten på å få til mer. Men jeg må altså være mer forsiktig. Det er ikke det letteste i verden. For jeg vil nemlig så utrolig mye. Jeg håper at jeg kan klare å finne en måte som fungerer fremover. Det ble litt vel hardt den ene dagen, og det sitter visst i noen dager.
